Tanken om å flytte og sminke pakker i posten.

Nå er jeg hjemme i Sandefjord igjen, kjæresten kjørte meg hjem tidligere. Men jeg hadde veldig blandede følelser for å dra hjem, han sa at for hans del hadde jeg ikke trengt, men jeg har vært hjemme kun 2 dager etter at jeg kom hjem fra jul i Vadsø, å etter det har jeg vært 21 dager hos kjæresten, jeg ville ikke hjem, men jeg har ting som må ordnes her hjemme, er litt vanskelig å ordne ting når jeg sitter i Kongsberg å det må ordnes mens jeg er her, så her sitter jeg da i leiligheten å hører på musikk... kjenner jeg egentlig ikke vil være her og den følelsen får jeg bare mer og mer, Sandefjord er utrolig fint på sommeren men det holder ikke med at det er fint her på sommeren når jeg ikke trives, jeg kjenner nesten ingen her, å tro meg, jeg har prøvd å bli kjent med folk her men har fått inntrykk av at folk her er så inne stengte, det er vanskelig å bli kjent med noen her.
Derfor har jeg sitti nå og tenkt tanken om å flytte igjen, plasen blir evt Kongsberg, tidligere hadde jeg planer om å flytte til Kristiansand, men den slo jeg fra meg siden det blir for stort for min smak, Kongsberg derimot trives jeg i, og har blitt kjent med en del folk der også, flere faktisk enn jeg har blitt kjent med her på de nesten to åra jeg har bodd her nå.
Har finni et par fine leiligheter og slikt, men så er det jo slik at jeg har jo 3 mnd oppsigelse her jeg bor, også er jeg redd for å ikke finne leilighet i tide og sånne ting, men det løser seg vel egentlig, jeg har en tendens til å sitte med masse ideer til det ene og det andre men så får jeg aldri gjort noe av det fordi jeg er nervøs for å gjøre nye ting, eller at jeg tenker for mye på det inntil jeg ikke gidder alikevel. Denne gangen tror jeg at jeg skal ta meg selv i nakken å bare do it liksom!
Jeg kommer meg jo aldri noen vei om jeg ikke gjør noe med planene jeg sitter inne med heller.
Men der igjen så er det ikke så lenge til jeg skal tilbake, ca 2 uker. Kjæresten pratet noe om at han skulle komme å hente meg uka etter at han hadde henta hunden han har kjøpt. Skulle egentlig være med å hente den, men det ble så lenge besøk denne gangen så da kommer han og henter meg uka etter at har hentet hunden, kunne forsåvidt vært der inntil da, men som sagt, jeg har ting her hjemme som jeg må ordne, å da måtte jeg hjem, så er ca 2 uker ish til jeg skal tilbake, å det gleder jeg meg til.
Skal også førhøre meg ang flytting med NAV imorgen og samtidig høre med psykologen hvordan det blir, jeg føler snart at jeg bare må vekk, vekk herfra, vekk fra leiligheten som er så liten, vekk fra Sandefjord, byen er for stor for min smak, og folkene er ikke så ekstremt imøte kommende som en skulle tro, virker som om alle en møter tenker at man er både sånn og slik enda det ikke er tilfellet, blah.

Men når jeg kom hjem så hadde jeg også fått all den sminken jeg hadde bestilt fra Ebay før jul, jeg hadde så lyst til å sette meg ned å prøve alt sammen, men jeg hadde jo ak dusja, å da gadd jeg ikke begynne å ta det på for så å ta det av igjen, så da skal jeg prøve noe før jeg går ut døra senere. Eneste jeg prøvde var en lipgloss, eller, jeg trodde iallefall det var det, men det var visst en leppe stift... og jeg lover, det må være den beste jeg har vært bortpå på evigheter!
Du vet, vanligvis så klistrer det seg til alt sammen når en drikker og spiser og vips så har du ikke mer igjen på kjeften, dette har irritert meg grønn mange ganger. Men denne, den sitter som LIM det skal jeg faen love deg! Jeg kunne ikke tørke den av sånn forsiktig som man kan med mange andre, det satt ikke igjen på vannflaska mi, og jeg kunne ta snus uten at det satt igjen på håndleddet...wow, måtte faktisk gni det av med sminke fjerner, da gikk det bort, så den kommer til å bli brukt mye!
Tenkte jeg skulle skrive om de andre produktene når jeg har fått testet de, men en ting er sikkert, jeg kjøper ikke svin dyr sminke i Norge mer når du kan få det til billigere pris på Ebay og faktisk bedre enn det du kjøper til stiv dyre priser her i norden.
Nå skal jeg legge meg tenkte jeg, har fortært en kopp med te, og må til psykologen imorra så er vel en ide å prøve å sove litt siden jeg skal opp kl 7.
Legger ut bilde av det jeg fikk i posten så om noen har noen spm ang det så kan de bare sende en melding eller kommentar, haha :p 


Den ytterste er foundation, kjøpte 2 av den.
Så er det to forskjellige mascaraer.
Så har du øyenbryns penn (Vannfast)
Så er det den leppe stiften som var helt gull!
Og sist men ikke minst nye øyenskygger!

 

Også de sminke kostene som jeg kjøpte, de var så søte synes jeg.





Da sier jeg god natt! :)





Ikke hjemme men bra fordeom.

Giddalaus på den blogginga men det går bare være, blogger når jeg føler for det.

De siste 2 ukene har jeg vært i Kongsberg hos kjæresten, skulle nesten tro jeg hadde flytta inn her haha.
Men nei, noen sier at borte bra men hjemme er best, ikke i mitt tilfelle, jeg trives ikke all værdens i Sandefjord og har begynt å tenke på å flytte derfra til sommeren. Jeg tror jeg var hjemme ca 2 dager etter at jeg kom hjem 7 januar etter å ha vært nordpå i jula, å etter det så har jeg bare vært hos kjæresten, jeg trives bedre her og har blitt kjent med flere folk her enn det jeg har gjort de nesten 2 åra jeg har bodd i Sandefjord nå, hmmm.

Men uansett, skal vel hjem etter helga tror jeg, og da har jeg masse små pakker som venter på meg når jeg kommer hjem, besstilte en shit load med sminke på ebay når jeg var hjemme i jula, jeg hadde lite med cash og sminken min var begynt å si farvel, sparte vel nesten en 1000 lapp på alt tilsammen, dyreste jeg kjøper når det kommer til sminke er jo foundation, og her fikk jeg 2 flasker til samme prisen man må betale for en, så det var ikke dumt, bestilte også sminke koster, rosa faktisk, ikke at jeg er en rosa person men synes de var litt søte. Endte også opp med 2 mascara greier, noe vannfast leppestift, vannfast bryns penn (Siden jeg er mest opptatt av det egentlig), noe øyenskygge og litt smått her og der, kan sikkert slenge inn et bilde av alt sammen når jeg kommer hjem.

Jeg må også snakke med psykologen min ang den der gruppe terapi greia de vil ha meg på, jeg har sagt mange ganger at jeg heller vil ha individuelle samtaler en periode, men de skal fortsette å presse meg på gruppe terapi, jeg har ingen interesse av å prate med andre mennesker som sliter om mine problemer, jeg vil ikke dele med en helt fremmed som sliter like eller mer enn meg om det som plager meg og ikke vite hva eller hvem de forteller det til etterpå.
Jeg har sagt klart ifra om det men det virker som psykologen min driter i det jeg sier, det er bare det hu sier som er viktig å mine meninger og innspill telles ikke.
Sammtidig så håper jeg at jeg får dekt til frikort, det er tross alt 320 kr timen hos psykologen 1 gang i uka om ikke mer nå som de maser om de gruppe greiene, da må jeg møte 2-3 ganger oftere og seff betale for hver time også, det blir dyrt i lengden når man ikke har så mye å rutte med å skal ha penger til mat og regninger også, klær har jeg for lengst gitt opp å prøve å kjøpe fordi det ikke strekker så godt til, de klærne jeg har i skapet har alle begynt å bli ALTFOR store fordi jeg har gått ned nesten 30 kilo i forhold til hvordan jeg var før. Så jeg prøver når jeg ser at jeg kan å kjøpe inn litt nå og da, men er ikke alltid like enkelt, skulle ønske klær var gratis når man faktisk trenger det, hahaha yeah right for det kommer jo til å skje, neeeei.

Ellers så har det vært litt opp og ned med deppresjoner og tanke kjør, men det går bedre når jeg er med kjæresten, han viser at han bryr seg og er der for å trøste om det skulle trenges, selvom han ikke alltid forstår meg og det jeg snakker om når jeg prøver å forklare så sier han alltid at han passer på meg, og det gir meg en følelse av ro i kroppen, for jeg vet han passer på og følger med, og et er godt å vite at man ikke er aleine, for jeg er vant med å være aleine om alt, men nå trenger jeg ikke det lengere og det er en god følelse.

Har ikke mer på hjertet enn det som er så en høres senere! 

Kort fortalt.

Noen lurer sikkert på hva slags greier jeg sliter med, det er ikke alle jeg gidder å fortelle til for det er vanskelig for meg å formulere det om til ord.
Men jeg tenkte jeg skulle prøve.

 Jeg har lenge slitt med angst og depresjon etter mobbinga jeg fikk gjennomgå som liten.
Jeg var i begynnelsen ikke klar over hva det var fornoe engang, inntil jeg ble eldre å begynte å skjønne litt mer, men en episode jeg husker godt, var at jeg satt på en kjøkken stol hjemme på kjøkkenet sammen med mamma å spiste kvelds med min yngre søster, før jeg plutselig spurte mamma: Mamma..har jeg noen sykdommer som dere ikke har fortalt meg om? Mamma svarer med: Hva er det du mener? Jeg: Jo altså, har jeg en sånn mongo sykdom eller noe som gjør at jeg er tilbake stående eller ikke er slik som alle andre?
Mamma svarte at det hadde jeg ikke. På denne tida tror jeg ikke at jeg var mer enn 7-8 år, å det sier litt om hvor tidlig ting plagde meg, jeg trodde jeg var unormal siden jeg bestandig var den som måtte gjennomgå fra de andre på skolen, jeg trodde selv jeg var tilbake stående fordi alle hakka på meg og fikk slengt det ene og det andre i trynet, jeg er ikke tilbake stående har jeg nå i ettertid skjønt, jeg har bare nå endt opp med litt flere tanker og problemer enn det jeg egentlig skulle ønske.

Depresjonen min er sånn at når den kicker inn, så vet jeg ikke helt hvem jeg blir til, jeg blir nervøs for alt, det har med angsten å gjøre. Men jeg føler meg ganske aleine når jeg er deppa, jeg er redd for at alle jeg har rundt meg skal forlate meg av en ellerannen grunn, det er som å sitte med et sort hull i brystet, jeg får ikke forklart det men alt er bare tomt og jeg føler meg som værdens værste og mest ensomme person som finnes, føles ut som jeg sitter i mørket av alt og ikke klarer og komme meg ut for fem flate øre.
Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg er deppa, hodet stenger alt og alle ute, ikke vil jeg gjøre noe heller for jeg mister interessen for alt som jeg ser glede i når jeg ikke er deppa, så som oftes så sitter jeg bare i sofaen eller ligger i senga å kjenner på alt de merkelige av tanker som flyr rundt. Noen ganger så føles det som det rette valget bare er å forsvinne, for jeg føler ikke at jeg får til noe, jeg henger igjen med det meste av de jeg gikk i klasse med osv har greid og oppnå, jeg vil men jeg har ikke energi til noen ting, føler meg sliten nesten hele tida for jeg har så altfor mange bekymringer og piss som går.
Angsten gjør det heller ikke bedre, i disse periodene er jeg redd for å svare på telefonen, jeg er redd for å åpne brev og gå ut døra, på en måte så tror hodet mitt at noen skal skade meg eller at noen hopper ut gjennom telefonen for å ta tak i meg, vet at dette ikke stemmer, men jeg er ikke meg selv på de tyngste dagene når helvette pågår, det var også en periode hvor jeg dytta alt og alle fra meg, jeg tok ikke kontakt med noen, og tok noen kontakt med meg så lot jeg bare som jeg ikke hadde sett meldinga eller hørt telefonen. Jeg ødelegger meg selv med destruktive tanker, jeg får flash backs fra ting som har skjedd tidligere og jeg får minner fra alt og ingenting som dukker opp i hytt å pine, jeg gjenopplever også da fatter'n ble sjuk og døde, jeg tenker på alt, det er bare en evig kaotisk storm som jeg ikke greier å legge noen ord på, men folk som sliter med det samme kan sikker kjenne seg igjen i tanke kjøret som pågår.

Jeg føler meg også mange ganger misslykka som menneske siden jeg ikke greier å jobbe enda, ikke tro jeg ikke gidder, or det har ikke med saken å gjøre, for jeg gidder, poenget er bare den at jeg greier ikke når det skjer altfor mye, jeg liker ikke å få for store ansvar noe jeg eks fikk da jeg jobbet i hjemme tjenesten, følte jeg fikk for mye ansvar som der igjen kunne stå på liv og død for andre, og den følelsen likte jeg ikke.
Jeg tenker slik at jeg skal få gjort meg ferdig med hva som nå enn skjer i hodet mitt før jeg i det hele tatt tørr å begynne å jobbe igjen, et steg fram i prosessen kan jeg begynne igjen men ikke slik som ting er nå, jeg må få orden på det ene før jeg hopper over til det andre for ikke å gå på en ny smell eller treffe døra.
Bakgrunnen min og min historie orker jeg ikke å skrive nå, det kommer sikkert det også men det er så altfor mye å skrive å ta tak i å huske på at jeg lar det være til jeg engang kjenner at jeg må skrive om den.

Nå skal det sies at jeg ikke sliter med dette vær eneste dag, angsten er alltid der men jeg prøver å pushe meg selv uansett hva faen, for jeg kan jo ikke bare bli sittende inne å ikke gjøre noe som helst.
Jeg går til psykolog og skal nå senere begynne med et nytt program der, gud veit hva det innebærer men er bare å bite seg i tunga å gå det imøte, for jeg vil ha det bra til syvende og sist, og før jeg ba om hjelp så var jeg på kanten til å knerte meg selv noe som ikke var et alternativ.

Jeg er ikke gal selvom jeg mange ganger føler meg som det, jeg har bare litt mye som skjer opp under topp lokket til tider, men jeg prøver å gjøre noe med det og det er vel det som tells er det ikke?
Jeg har også en kjæreste som prøver å forstå så godt han kan, dog jeg ikke er så flink til å fortelle eller forklare når noe er galt, det ender som oftes med at jeg begynner å forklare, og detter helt ut av det fordi hjernen stenger seg selv, nesten som om det ikke vil fram, men jeg er evig takknemlig for at han lyst til å bli bedre kjent med den siden av meg også, det er første gangen jeg opplever at noen jeg er sammen med faktisk vil vite utav den siden også, og da føler jeg at hele meg blir respektert, både med og uten feil

Så alt i alt, litt ødelagt av for mye som har skjedd, men ikke gal nok til å drukne meg selv i det, alle sliter på hver sin måte, det gjelder bare hvordan man tar tak i det for å få det bedre :) 

Blogg og mobbing, skjerpings.

Siste innlegget jeg gidder for idag, men her jeg sitter for meg selv å hører på musikk, så kom jeg til å tenke på noe.
Jeg ser mange bloggere blogger om mobbing og psykisk helse slik som meg selv, det er flott at noen tar opp alt dette, for folk må få øynene litt opp for psykisk helse, det er like viktig som fysisk helse, fungerer ikke den psykiske så fungerer ikke den fysiske heller, det sier sitt.
Men så er det noe jeg reagerer litt på, de som sitter å skriver om alt dette og at man ikke skal holde helvette med andre slik jeg kaller det selv, det er greit dere sitter å skriver det, men så ser jg at samma personen som skrev et så fint innlegg om slikt etterpå sitter å hakker ned på andre og får personen til å føle seg som ingenting. Hvorfor sitter du å snakker om hvor ille det er å bli mobba og at du sliter med div etter mobbing og så sitter du der selv å holder helvette for andre, er du noe bedre enn de som mobba deg da? Da er jo du like mye grunnen til at denne personen det går utover sliter og kanskje ikke greier å komme seg opp.
Er du bedre enn noen andre da, de som du snakker om selv? Da er du jo en av de selv.
Dette er ikke for å tråkke noen som helst på tærne, men jeg blir så oppgitt når jeg ser folk blogger om slike temaer og ser etterpå at de ikke er det spøtt bedre enn de som dreiv å hakka på de selv, hva er det dere tenker med egentlig? Skriver et flott innlegg å så rett på å hesje med noen andre, eier dere ikke skam?
Om du skal skrive så vær nå også den personen som det virker som i innlegga også er lite kjekt å finne ut at ''du'' er like ille som alle andre som holder på med mobbing å selv sitter å skriver om hvor grusomt det er å hva følgene problemer etter er. Kjenner jeg mister respekta for folk som holder på sånn, for da må du alikevel tråkke på noen for å føle deg bedre å da er du ikke bedre enn noen andre, kan ikke folk bare få det inn i huet.

Blir så oppgitt, ikke skriv noe om du mener det stikk motsatte å blir ferska i å holde faenskap med andre i ettertid, det går ikke utover noen andre mer enn deg selv. 

Gå å stikk nesa di en annen plass!

Jeg har nå i lengre tid irritert meg over folk som stapper den forbanna snørr nesa si med eller uten brunkrem inn i andres saker, saker de absolutt ikke har noe med, og nå kommer det et ganske forbanna innlegg som er retta mot ALLE som bryr seg og maser om ting de ikke har noe med, det er ikke vondt ment mot noen men jeg må få det ut.

For det første, folk som gnåler å spør hvorfor man ikke jobber. Denne har jeg hørt tusenvis av ganger bare det siste året som gikk. Jo nå skal jeg faen fortelle deg at folk som ikke jobber er faen ikke late, noen er kanskje det, men det gjelder da ikke alle sammen, jeg har hørt ørten ganger fra et familie medlem som sitter å skryter sine egne barn høyt opp i sky å ser nesten ned på meg virker det som, ja for hennes barn er så flinke, de gjør det de kan og blah blah, jeg har hørt regla før for faen, men det folk ikke tenker over er at det kan være en grunn til at folk ikke jobber heller, noen er i en situasjon som gjør at de ikke KAN jobbe pga helsa, andre jobber ikke fordi de kanskje ikke finner noen jobb eller får svar på søknader, andre fordi de må rydde opp i gamle ting i livet før de kan gå til neste kapittel for ikke å gå på en ny smell eller knekk, det er akkurat den siste der som angår meg selv, hvorfor skal jeg også fortelle, jeg sliter med depresjon og angst fra alt skiten som har skjedd tidligere i livet og som mange andre mennesker har vært grunnen til, skal jeg ikke få rydde opp i mitt eget liv uten å at noen skal kalle meg lat? Har ikke vi som andre mennesker lov å si ifra når nok er nok og man må rydde opp for å kunne gjøre det som er viktigst? Det og nettopp kunne gå videre og ha det bra med oss selv.

En annen ting som også gjør meg jævlig sur er folk som en faen ikke veit hvem er om begynner å stikke nesa si i hvem man er sammen med. Jeg veit at kjerringer kan være sjalu så det nesten tyter brunkrem ut av øra deres, dere menn kan vel være like ille. Men det som er med kvinnfolk er at de skal mest mulig ødelegge for andre, hvorfor er du sammen med hu? Kan du ikke gjøre det slutt? Osv osv, ikke bare det, men jenter kan være jævla stygge mot hverandre når de er sjalu, og dette har jeg selv også erfart mer enn en gang. De gnir og klemmer seg inn der det måtte være plass hos motparten til den man er sammen med, hvorfor? Skal du prøve å gjøre deg selv mer verdifull en kjerringa han er sammen med? Skal du prøve å få han over? Eller er du så sjuk i huet at du faen ikke klarer å respektere andres valg og hvem de er med? Jeg veit faen ikke hva som feiler kjerringer men jeg klarer iallefall å være glad på andres vegne selvom jeg kanskje var intr før, jeg lager ikke no deal av det, det som ikke er ditt er ikke ditt å slik er det, om du ikke kan respektere det så kan du stappe en vaier med piggtråd ned i halsen å dra i den.
Heller forstår jeg ikke når jenter i smug tar kontakt med dama te fyren de liker for å være sur å grinete mot de, for å rett og slett være slemme å tro de oppnår noe på det i det lange løp, en ting skal jeg fortelle dere, at det kommer dere ikke så langt med, det er ingen problem å kopiere slikt å trykke det inn i word for å ta vare på det, og jeg kan si at jeg er den som viser det til evt andre, og jeg gir også fullt navn og slikt for å vise hvor patetisk personen faktisk kan være, ikke alle er like som de kanskje viser mot deg, husk på det uansett om du er kjerring eller mannfolk! Se te helvette å respektere andres saker som du faen ikke har noe med!

Andre ting er at om du irriterer deg over hvordan folk gjør ting sier ting eller mener ting, så er det ikke bestandig nødvendig å legge seg i det heller for alle mennesker er forskjellige og tenker forskjellig også, samme med meninger og måten å gjøre ting på.
Hele poenget mitt er at jeg er så satans forbanna lei alle som skal stikke nesa si dit den faen ikke hører hjemme, klage å sutre på andre, blande seg inn i ting som ikke angår deres liv engang, kan dere bare ikke holde kjeft istedefor å lage kvalme for alt og alle, nysgjerrighet drepte katta er det et ordtak som sier! Å med det sier jeg takk for meg for denne gang.

Er det galt av meg å være skeptisk?

Jeg er nå hjemme i Vadsø på juleferie kan en si, ikke det at jeg jobber om dagen så det er vel ikke direkte sånn ferie, men det er en ferie fra Sandefjord, jeg merker at jeg ikke har så mye til overs for byen, føler liksom ikke at det er en plass for meg, eneste jeg savner nå når jeg er hjemme i Finnmark er vel kun kjæresten, jeg savner ikke leiligheten min og slikt, for jeg føler ikke jeg har noen tilhørighet der uansett.

Men så er det noe som har gnaget en stund i bak hodet, jeg har hadd en tendens til å havne bort på feile folk som ikke har gjort meg godt i det hele tatt, som der igjen har gjort at jeg er usikker på det motsatte kjønn, jeg liker heller ikke når det er alkohol inne i bildet siden ene eksen drakk noe sinnsykt og det gikk alltid utover meg, en annen oppførte seg som en skikkelig ass å var utro å løy så det hylte etter.
Men der igjen, er det galt av meg å være skeptisk når det kommer alkohol inn i bildet? Er det galt av meg å være nervøs for hva som kan skje når folk får litt mye innabords?
Jeg er vant med at folk er jævlige når de er drita, jeg er vant med fra tidligere forhold at den man er sammen med sitter å kliner med andre på samme fest som en selv, og jeg er også vant med å bli behandla som dritt for der igjen å finne ut at partneren har vært på en håndfull andre jenter på fylla og ellers. Er det rart jeg er skeptisk, er det dårlig gjort av meg? Jeg kan liksom ikke noe for det andre har gjort mot meg, det er bare det at det sitter så altfor godt i minne, jeg sier ikke at alle er sånn, for jeg er jo i et forhold nå, første gangen på lenge at jeg har hadd det så bra i et forhold å føler at jeg bli behandla ordentlig i forhold til de andre misslykka forholda jeg har vært i. Jeg er også vant med at jeg sjelden eller aldri har sjangs på de jeg liker, men der tok jeg feil, var ikke slik denna gangen.
Men jeg føler meg så slem når jeg sitter å er nervøs vær gang det er alkohol inne i bildet, jeg blir nervøs uten at jeg kan noe for det, er nesten som om hjernen bare kobler ut å tar det som en fare. Det har sikkert noe med at det bare har skjedd så masse negative ting når det har vært alkohol inne i bildet, men jeg føler meg alikavel slem, jeg får liksom ikke slappa ordentlig av heller selvom jeg ikke vil at det skal være sånn, jeg kan rett og slett ikke noe for det, men er det min feil når det har blitt sånn pga av hva andre har gjort meg?
Jeg skriver ikke dette for noen spesiell grunn, men jeg skriver det fordi det lenge har plaget meg, og jeg er ikke noe avholds selv heller selvom jeg drikke noen ganger, har minka ganske mye med den drikkinga siden jeg flytta, men jeg kan jo ta meg en fest i ny og ne selv, jeg har bare fått det litt i halsen, jeg er vant med at folk behandler meg som dritt når de er drita, jeg er vant med at ting går til helvette når alkoholen flyter, ikke bare på venne å par fronten men også familie relaterte, føler meg bare rar for å skrive dette, men det må liksom ut egentlig, blir bare gærn av å holde det inne.

Jeg merker også hvor fort deppresjonen sniker seg tilbake når jeg er hjemme, ikke fordi jeg liksom ikke har det fint her, men det er så mørkt her hele tida, lite å finne på å man føler seg vel egentlig langt ute i gokk, husker hvorfor jeg var så deppa når jeg bodde her så er godt at jeg ikke bor her lengere, men når man kommer tilbake til plassen man er fra så popper minner opp støtt og stadig.
Men jeg tror jeg må ut med bikkja, blir litt små gal av å sitt inne når huet kværner på hundre ting sammtidig, så tror jeg tar meg en tur ut før det er litt serie eller spilling før jeg skal sove, må opp imorgen for å være med ei veninne å se håndball kamp.

Fjerning av mandlene og blødnings fare.

Hei der! Nå er det lenge siden jeg har skrevet, men jeg blogger egentlig når jeg selv føler for det, å de siste ukene har gått så fort at jeg har ikke rukket å snu meg rundt engang før de er borte.

Tenkte jeg skulle skrive et utfyllende innlegg fra da jeg fikk mandlene mine fjernet, og det som skjedde etterpå.

Dagen var 25 November, jeg hadde knapt sovet på natta fordi jeg gruet meg sånn til denne operasjonen, men siden jeg har vært mye plaget med mandlene og hatt halsbetennelse i hytt og pine hver mnd eller en annen form for betennelse samt hyppig hevelse så det ble vanskelig å puste samt propper, så ble jeg henvist til sykehuset i Tønsberg for å få de fjernet.
Jeg tok toget sammen med ei venninne som skulle ha eksamen i Tønsberg samme dagen, siden operasjonen var klokken 08:00 sier det seg selv at jeg måtte tidlig ut av døra.

Når jeg først ankommer sykehuset aner jeg ikke hvor jeg skal gå hen for å komme til øre nese hals avdelingen, jeg har kun vært på sykehuset der engang tidligere men det var i en helt annen avdeling sammen med noen som skulle dit. Så jeg leter og leter rundt for å finne fram, fikk hjelp av en lege og fant til slutt fram. Etterhvert ble jeg tatt inn til forberedelses rommet hvor jeg fikk et glass med piller samt morfin som skulle funke til etter operasjonen, der igjen ble jeg beordret inn på badet for å bytte om til andre klær, det vil si, en utvasket og slitt sykehus skjorte og en stygg rød morgen kåpe.
Etter det satt jeg vel egentlig bare i sengen å holdt på med telefonen, det var på et rom med masse andre som også skulle opereres, i køen foran meg var det bare en person, å jeg tenkte at dette tar ikke lang tid, for jeg gruet meg noe ekstremt og følte at jeg ikke visste noe som helst omtrent, men tiden gled ut, og jeg ble sittende og vente i et par timer før jeg ble tatt inn og da var klokken rundt 11, husker ikke helt siden jeg var begynt å bli omtåkete av morfinen.
Jeg ble trillet inn på operasjons avdelingen og gikk selv inn på operasjons salen og la meg på bordet, eller sengen eller hva man skal kalle det for, husker jeg syntes de tøflene eller hva det var noe jeg fikk på føttene var skikkelig behagelige fordi det var slike med varme i, så gjorde de klart til å sette narkose i hånda mi gjennom en slik veneflon eller hva det heter, kjente bare det sved litt å jeg så bare på legene, tror ikke det tok mange sekundene før jeg var borte.

Våkner så opp på observasjons avdelingen og jeg husker jeg snøvla noe om hvor gubben var siden han skulle komme å hente meg, tydeligvis så hadde jeg veldig lyst til å ha han der. Etterfulgt av det begynte jeg å hoste noe sinnssykt samtidig som jeg skulle skravle noe ekstremt, vet ikke om det var pga narkosen eller hva, men jeg pratet som en foss og da sprang pleierne til for å si at jeg ikke måtte prate så mye siden jeg nettopp var operert, så kom det en sykepleier med en sprøyte med noe greier i, å jeg hører bare hu si: Se her, du skal få noe smertestillende, tårene dine renner. Jeg var ikke klar over at tårene rant, men jeg husker jeg hadde vondt å det kom nok av det for jeg satt å tørka tårer uten helt å vite hva som var årsaken. Jeg fikk et glass vann fullt av isbiter som jeg bøtta ned med, veit ikke hvor mange glass jeg drakk men det var godt, fikk tilbud om is å det takket jeg ja til, men jeg synes ikke isen smakte noe godt så den kasta de like etter.

Ble så etter en stund trillet inn på samme avdelinga hvor jeg hadde ligge tidligere og her tok jeg telefonen for å gi beskjed til typen at jeg var ferdig operert, der etter hoppet jeg ut av sengen og skiftet til mine egne klær, selvfølgelig med klarsignal fra pleieren. Etter det gikk vi ut for å hente typen siden hun ikke hadde greid å finne han første gangen hun gikk ut alene for å se. Jeg tror pleierne ble litt oppgitt av meg siden jeg var så fort ut av senga for å kle på meg egne klær, men jeg hadde ikke ro i ræva.
Da kjæresten satt ved senga mi så ble vi sittende å prate om alt mulig, vi skulle egentlig dra, men legen som hadde utført inngrepet skulle snakke med meg før vi fikk dra så vi ble jo sittende å vente enda en god stund, å da hun endelig kom så fortalte hun at mandlene mine ikke var noe fine i det hele tatt og at det var bra de ble fjernet, hun skulle forklare hvordan de så ut osv, men da sa jeg bare: Jaja, du trenger ikke forklare meg hvordan de så ut, for det er jeg fullstendig klar over. Det var så ekkelt at jeg ikke ville høre det jeg allerede hadde visst, etter det fikk jeg ikke med meg noe, for jeg var enda halvt ned dopa men heldigvis fikk kjæresten med seg det som ble sagt, noe iallefall.
I bilen på vei hjem satt jeg å drakk vann med isbiter som jeg hadde fått på sykehuset, men da merka jeg at det kom ut gjennom nesa, å det hadde det ikke gjort før vi dro, syntes det var så irriterende å kjenne at jeg liksom hadde en sånn stor klump i halsen som jeg ikke fikk svelget, dette var da drøvelen som var hoven.

Vel hjemme hos kjæresten (Jeg var hos han siden jeg bor aleine og ikke fikk være alene det første døgnet pga blødnings fare og slikt) men uansett, jeg satt bare i sofaen, å der etter sovnet jeg på sofaen og husker ikke stort sett mer av den dagen.
Dag 2-5 gikk egentlig i ett føltes det som, jeg spiste litt pudding andre dagen og drakk vann, tok smertestillende som jeg hadde fått i stikk pille form, for jeg hadde ikke sjangs å få svelget noen tabletter, var for øvrig paralgin og voltaren jeg hadde. Jeg husker ikke så mye av disse dagene for jeg tok tablettene mine og sov nesten hele tiden på sofaen mens kjæresten satt å spillte eller styrte med sitt, var ikke ak så mye selvskap i meg, for jeg husker jeg hadde sinnsykt vondt og greide ikke å prate, jeg greide heller ikke å spise og det lille jeg fikk ned av vann var knapt nok til at jeg fikk gått på do en gang om dagen ca, men jeg prøvde å spise da smertene avtok litt dag 3 og 4, men jeg syntes maten smakte dritt å det skjønte jeg ikke mye av, kjæresten sa til slutt også at han helst ikke ville gi meg kyss og at han ikke klarte å være i nærheten av ansiktet mitt, fordi det lukta dritt fra halsen min, dette merket jeg selv, men siden de hadde sagt på sykehuset at man kunne få litt dårlig ånde pga sårene, så trodde jeg det var normalt, men sa jeg skulle ringe sykehuset på lørdag for å spørre for jeg syntes det var litt ekstremt at maten skulle smake dritt og at han faktisk måtte si ifra at det lukta.
Dag 4 på kvelden så hadde jeg til slutt så vondt at jeg bare lå på sofaen med hodet på fanget til kjæresten og ikke greide å hverken si eller gjøre noe, tårene bare rant, å jeg husker at kjæresten bare strøk meg over håret og sa det kom til å bli bedre, senere gikk vi å la oss etter å ha sett en film.
Jeg følte i disse dagene at jeg ikke var tilstede, og når jeg tenker over i ettertid så husker jeg nesten ikke noe heller, det ble bare en rutine å ta tablettene, prøve å spise som ikke funka å der etter sove på sofaen, i tillegg hadde jeg feber.

Lørdags morgen, eller, det var vel rettere sagt i halv 5 tida sto vi opp og jeg kledde på meg og skulle på badet for å pusse tenner og ta smertestillende, måtte også på do, men jeg rakk ikke å komme så langt, for mens jeg står å skal ta av meg buksa kjenner jeg at det er noe som renner i munnen, å spytter så i do å ser masse blod som kommer, kjente jeg frøs helt til, men var kjap å låse meg ut av badet og når bare å si til kjæresten at jeg blør fra halsen før jeg hev meg over en gammel pizza eske for å ikke søle blod overalt. Han kastet seg rundt for å ringe ambulanse samtidig som jeg ba han om å ta en ispose fra fryseren som jeg hadde ordnet med isbiter dager før, den la jeg rundt halsen og satt med så i sofaen å spytta blod konstant, rettere sag 

Når ingen veit, hvem veit da?

Lenge siden siste oppdatering, men det er som jeg sier, blogger når jeg selv føler for det, egentlig føler jeg ikke for å blogge nå heller men jeg har ikke noe bedre å gjøre.
De to siste ukene har jeg befunnet meg i Kongsberg, det ble egentlig en sånn spontan tur og skulle ikke være der lengere enn ca en uke, men pga diverse saker som gjorde at jeg ikke kom meg hjem så ble det 2 uker istedefor, noe som ikke gjorde meg noe, for da slapp jeg å være hjemme aleine og i sandefjord generellt sett.
Men nå er jeg hjemme igjen iallefall.
Ventet på utbetalingen min på onsdag, men ingen penger kom, så ventet ti torsdag og tenkte at jeg var nødt til å spørre om de hadde glemt min utbetaling, så i det forbanna regnværet som var tok jeg på meg jakka og traska nedover, skulle egentlig snakke med saksbehandleren min, men hu er jo aldri å få tak i, så da måtte jeg snakke med noen andre.
Det de da sier etter å ha hørt litt rundt er at utbetalingen min er stoppet i påvente av AAP (Arbeids avklarings penger) siden jeg ikke kan jobbe enda pga den psykiske helsen, men det som ingen kunne svare meg på er når jeg får de AAP pengene, fikk et brev i posten som jeg ikke skjønte bæret av men ingen vedtak på det som sier hvor mye jeg får og når osv, jeg fikk bare beskjed om å ordne skattekort å that's it. Men de kan jo ikke bare fjerne penga mine i påvente av AAP når en ikke veit når en får det, har jo ikke mat igjen her å har vært slik siden onsdag så håper det kommer inn noe idag ellers er jeg ganske fucked før helgen for å si det sånn, jeg blir så irritert når ingen vet, ingen får man tak i og aldri får noe svar på noe som helst, alle bare sier at de ikke veit, og når en skal ha penger så får en det ikke heller og kommer aldri gjennom telefonen der heller og blir nødt til å forte seg som faen for å rekke å spørre før kontoret stenger, er det rart jeg blir sinna?
Og mer sinna blir jeg med tanke på at ingen veit når jeg får AAP som dermed fører til at jeg ikke veit om jeg kommer meg hjem til Vadsø til jul, for jeg vil ikke sitte her nede i jula aleine, jeg har jo tante å de men tror ikke det er snakk om at jeg kan være der engang, så da blir jeg jo mest sannsynlig sittende alene her i leiligheten min, og det har jeg ikke lyst til, selvom jeg ikke er så fan av jula så unner jeg ingen å sitte aleine på slike høytider når en skal være samlet med familie, jeg vil hjem til nord i jula, og derfor blir jeg sinna når ingen veit fordi får jeg penga så sent som jeg frykter så er det ikke sikkert det er flere billig biletter igjen, og jeg betaler ikke 8 000 for en reise som kunne vært billigere.

Men sett bort fra det så har jeg det vel bra, ikke vært så mye deppresjon etter at jeg kom hjem, men det kommer nok snikende det også, bare vent å se, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det, selvom livet mange ganger er kjipt så gidder jeg ikke sitte å suttre over det i lang tid, det hjelper ikke det spøtt og en kommer ingen vei uansett.
Jeg er lykkelig akkurat nå sett bort fra alt det andre, og det er det jeg prøver å holde ved, min egen lykke!

Men nå skal jeg prøve å sove før jeg evt må handle noe mat, OM jeg får inn penger idag selvfølgelig, ellers får jeg ete blader og gress i helga. 

Ensomt men ting ordner seg.

Vel, ting begyner å falle på plass etter at jeg begynte hos psykolog, men det er fremdeles MYE jobb igjen for å komme dit jeg vil for å si det sånn, men det er iallefall en start i riktig rettning.
Er på sånn utredning for å finne ut hva som må jobbes med og hva som er årsaken/årsakene til slik jeg har det og føler det, merker at jeg har begynt å kjenne meg selv litt bedre, det er mye spørsmål som går dypt mens andre ikke gjør det og det har vært masse papirer som skal fylles ut av meg med ørten spm om meg selv osv, men jeg håper dette hjelper meg iallefall.

Begyner vel å ordne seg på de fleste områder, men så er det jo det at jeg føler med utrolig ensom, jeg mener, folk jeg engang var mye sammen med og kunne snakke med om alt har nå begynt å ljuge/ holde avstand osv, jeg veit ikke hvorfor heller for jeg har jo hverken sagt eller gjort noe som tilsier at det skal være nødvendig på noen som helst måte, spørr jeg om en vil finne på noe i byen eller slikt så får jeg bare et jeg kan ikke fordi jeg må hjem, og gjett hvem jeg da 1 time senere møter i byen sammen med små unger? Jo ak, personen jeg for 1 time siden spurte om de ville finne på noe. Vel, jeg veit at jeg ikke har gjort noe galt, og jeg har heller ingen intensjoner om det, men det er ikke serlig koselig å sitte å vite at folk ljuger til en selvom de sier de ikke gjør det å du tar dem i det etterpå, hva er vittsen egentlig?
En annen ting er at jeg er så sinnsykt lei av mennesker som skal legge sine problemer over på meg, jeg er flink å snakke folk til fornuft ja, men det betyr ikke at jeg er den som skal løse problemene deres også, og når jeg sier jeg ikke kan løse deres problemer så får jeg den kalde skuldra som om jeg har gjort noe alvorlig galt, det er som: Du kan ikke løse mine problemer slik jeg ville du skulle, å derfor snur jeg ryggen til deg å er en skikkelig ass!
Vel, for min del, om det er slik du tar vare på venner og andre rundt deg så er det helt greit, for det er til syvende og sist du selv som taper på det og ingen andre. Jeg har prøvd å være grei og slikt, men når jeg får den beskyldelsen at jeg ikke sender melding ofte nok, og ei heller sier det du vil jeg skal si, så får det bare være, for du kan ikke tvinge en person til å si ting du vil høre, det er ikke sånn det skal være heller.
Jeg er så lei av folk som skal være slik at gjør du ikke som de vil eller sier det de vil høre så er du ikke god nok for dem å da skal de være skikkelig rasshøl mot deg, men husk en ting, om det er slik du skal være, så trenger du heller ikke komme å be om unnskyldning senere i tid fordi det er noe du vil eller slikt, jeg har blitt ganske flink å kvitte meg med mennesker som bare skal manipulere meg, dummeste er at denne personen sa: Eksen min var skikkelig manipulerende og beskyldte meg for alt sammen....
Vel, bare i den settningen der så har du allerede beskrevet deg selv,siden du allerede på så kort tid vi har blitt kjent har du allerede beskyldt meg for utallige ting jeg ikke aner hva du snakker om engang, du har flydd i strupen på meg for ting som du tror er slik og slik, og der igjen beskylder meg for å ha flydd i strupen på deg når det egentlig er helt motsatt, i tillegg at alt jeg sier tar denne personen negativt eller snur det om til det negative, å da blir jeg litt sånn små oppgitt og tenker: Hva faen var det der fornoe?
Jeg er dønn ferdig med slike mennesker, rett og slett fordi jeg må tenke på meg selv og vil ikke blandes inn i bullsjitt jeg opprinnelig ikke er en del av heller.

Jeg har vært mye små irritabel i det siste, noe av det har vært med god grunn og noe har bare liggi der til noen har fyllt opp glasset og det har rent over. Jeg har en periode nå distansert meg mye fra andre og slikt, unngått å snakke med visse personer, men det er fordi jeg har slike perioder hvor jeg ikke gidder, hvor jeg bare har lyst til å være aleine. Men det som sitter inne av følelser har vel også vært mye til irritasjon for meg, men jeg orker ikke skrive om disse følelsene her, for folk som leser kan ta det på forskjellige måter å da er det fint at jeg har en annen plass å få ut det på, hvor jeg faktisk veit hvem som leser og ikke.

Ellers så har jeg vel ikke noe å klage på når det gjelder andre fronter, det går helt fantastisk og det har bedret seg fra sist jeg skrev, ting var litt nede på et lavt nivå en periode, men nå er det opp til slik det var og jeg har tatt et valg, som jeg virkelig håper jeg ikke kommer til å angre på, men noe sier meg at det kommer jeg ikke til å gjøre heller, jeg har denne gangen fulgt magefølelse og fornuft, og bommer jeg nå så er det jo bare meg selv å takke, men jeg håper på det beste for etter mye grubling og veiing fram og tilbake, så var det den rette avgjørelsen for meg, det er jeg som bestemmer hvem jeg vil være meg, og det er jeg som skal være glad for alt som har med det å gjøre og ingen andre, hva andre sier og mener har absolutt ingeting å si, å så langt så er det ingen jeg kjenner som ikke har støtta meg når jeg har fortalt dem, jeg har vært kjent for å gå på et par smell som jeg har hadd problemer med å komme meg over og slikt, og det veit de som står meg nærmest om, det er derfor de jeg har snakket med og det har ikke vært noen negative miner derfra, så da håper jeg det går like fint framover.

En annen ting er at jeg er så glad for at det bestandig er noen som kan få meg til å le uansett hvor grinete og deppa jeg er, det er ikke alle som greier det, men jeg takker og bukker for de som greier det, det betyr så utrolig mye at ikke alle bare sier: Offda det var ikke bra, eller: Herregud kjære deg, går det bra?!
Som oftes så vil jeg ikke ha folk som graver og maser og spørr om alt mulig når jeg er deppa eller sint over noe, da er det greit med noen som heller får meg til å tenke på andre ting iløpet av noen få minutter, og noen er slik at de knapt trenger å åpne kjeften før jeg nesten ligger på gulvet og ler.

Jeg har også farget håret lilla.....vel det VAR lilla, men nå er det begynt å vaskes ut og ser mer ut som brunt egentlig så jeg har kjøpt inn bleking for å få det vekk når jeg gidder, tenkte jeg skulle vente litt til med det slik at fargen går litt mer ut før jeg bleker det vekk.

Alt i alt så er ting på bedringens vei, og jeg sier bare til alle de som trenger å høre det: Jeg er ikke der for å rydde opp i rotet ditt om du fucker det opp! Jeg har nok med meg selv og mitt liv :) 

Når lykken pluttselig snur.

Klokka er nærmere 4 på natta i skrivende stund, og jeg burde ha lagt meg for lenge siden, men jeg er langt fra trøtt og en del tanker surrer og kværner rundt i hodet mitt, de har holdt seg på avstand en god periode, men nå er de selvfølgelig tilbake igjen og jeg er jaggu ikke sjokkert over det heller, for før eller senere veit jeg at det kommer, det gjelder bare å prøve å holde det unna fram til det kommer.
Men akkurat nå så føler jeg det som om det jeg hadde å være glad for ikke er lengere, jeg kan ikke sette ord på det men det virker som at vær gang jeg har noe å være glad over, så er det noe som kommer iveien å ødelegger det som er slik at jeg ikke skal kunne føle lykke, nesten som om jeg ikke får lov til å ha det bra. Som sagt, jeg greier ikke sette ord på det, men i skrivende stund føler jeg meg som værdens mest ensomme person, jeg veit jeg ikke er det, men det føles nesten slik ut, og kanskje er det bare hodet mitt som tuller med meg, men det er slik jeg føler det nå, og den lykken jeg følte tidligere bare var midlertidig og ikke noe annet som jeg skulle få lov til å ha enn en tidsbegrenset periode. Jeg har ingen planer, jeg har ingenting å se fram til denne helga så jeg regner med jeg skal sitte for meg selv å gjøre det jeg vanligvis gjør, spille, se serier og filmer, høre på musikk til jeg går lei og legger meg, men jeg har iallefall tenkt til å prøve å komme meg ut i skauen en ellerannen gang nå til helga iallefall slik at jeg ikke må sitte inne å tenke.
Angsten har begynt å komme tilbake, vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på den denne gangen heller, men nå er det mer som en følelse at jeg ikke blir jaktet på, men mer som om værden står stille og jeg er den eneste som er tilstede samtidig som jeg ikke er det, vanligvis så bruker jeg å være redd for at noen vil meg noe vondt, men denne gangen er det mer som om jeg har noia for noe. Og jeg er rett og slett redd for at noe skal skje, kanskje ikke med meg men med noen jeg er glade i. Her om dagen da jeg skulle sove så fikk jeg ikke sove, jeg syntes det luktet brent og var oppe flere ganger for å sjekke at det ikke var noe unormalt, mener å huske at jeg trakk ut alt av ledninger i leiligheten før jeg gikk å la meg igjen, å selv da syntes jeg at det luktet brent, men det kan ha noe med at jeg er livredd for at noe skal ta fyr og slikt, da jeg enda bodde hjemme hos mamma å pappa også enda levde, så tok badstuen vår der vi bodde fyr, å de luktet brent i hele huset og spesielt i gangen mot soverommet mitt, det hang i luften flere uker etterpå, er det kanskje derfor jeg er så redd for at noe skal ta fyr og slikt? Det må ha noe med det å gjøre og at det sitter så sterkt i minne, jeg har ingen annen forklaring på det. Jeg begyner noen ganger å lure på om jeg er blitt helt kokko, men så er det vel egentlig alt i alt bare frykt disse tingene bygges på.
Eks: Jeg er redd for å bli aleine. Jeg er redd for å miste alle jeg er glade i. Jeg er redd for at noen vil meg vondt. Redd for at andre skal ha for store forhåpninger til meg. Jeg er redd for at jeg ikke eksisterer for noe og jeg er redd for å ikke være en person som kommer til å bli husket, men det jeg er aller mest redd for, er å miste meg selv, ikke være den jeg vil være, og ikke kunne få til det jeg har lyst til selvom det er en lang vei å gå slik som ting er nå.
Når jeg føler meg slik som dette så er det egentlig ikke noe å gjøre med, jeg bare hører på musikk og prøver å finne noe annet å konse på til det går over eller til jeg går å legger meg, så jeg får vel ta et par runder med et ellerannet sett bort fra wow, for det er jeg gått så lei. Folk kan si hva de vil om meg, men jeg bryr meg ikke, for det er jeg som har en kamp mot meg selv og alle disse tankene og følelsene og ingen andre, de tilhører meg og derfor er det jeg som må stå opp mot de, og slik er det bare, jeg er fremdeles meg selvom jeg har mye som foregår i hodet mitt. 

Travle dager og litt små irritasjon.

Vært mye på besøk og hadd besøk de siste ukene, har hadd tia til å blogge men det har jeg ikke orket rett og slett, har ikke følt for å dele noe som helst med noen egentlig.
Nå sitter jeg hjemme i leiligheten og surrer, tenkte jeg skulle lage noe mat snart siden det eneste jeg har spist idag var noe sushi tidligere, kom med toget fra Kongsberg for ikke så altfor lenge siden og fikk en kompis til å hente meg på stasjonen siden jeg hadde en uber mega tung bag.
Vært på besøk har jeg, men jeg vil ikke si til hvem, det kan være hemmelig, siden jeg ikke føler for å dele alt sammen med hele værden for øyeblikket, la oss bare si det slik at jeg har det helt fantastisk for tiden og alt går bra, så da er det ikke så vannskelig å forstå hva jeg er.

Var et helvettes todenvær her i sandefjord i forrige uke, og jeg er glad for at jeg ikke var hjemme alene da, jeg er ikke redd for torden og slikt, men jeg blir bare nervøs før det går over, å detta været som var synes jeg var litt i overkant mye, besøke mitt synes det var dritgøy, mens jeg satt med puta i sofaen og var meget skeptisk, så står besøke mimtt å filmer i vinduet i håp om å gå med noe lyn, å akkurat i det han sier det er typisk at det ikke lyner når en filmer, så slår det ned noe så inni helsikke borte i gata her hos naboen, hele kåken min vibrerte og han sa at det kjentes ut som om vinduet skulle blåses inn, det bråkte noe sinnsykt.
Ellers så har jeg bare koset meg de dagene jeg har hadd besøk og vært på besøk, så jeg gidder ikke skrive så mye om det for det vil jeg holde for meg selv siden det er noe som gjør meg glad.

Ellers så ser det ut som ting begynner å falle på plass, var hos legen i forrige uke sammen med hu jeg snakker med på sosial medisinsk senter, og vi fikk ordnet henvisning til psykolog og så skal jeg videre til øre nese hals spessialist pga mandlene som jeg vil fjerne siden de plager sånn. Selvom jeg skal begynne hos psykolog så har jeg sagt at jeg også vil gå til sosial medisinsk senter en gang i uka i tillegg til de dagene jeg skal møte opp på den gruppe greia via nav, jeg er herved ferdig med å gjemme angst og deppresjon og late som at alt er greit når det ikke er det, de siste ukene nå har det vært helt greit og jeg har ikke vært deppa i det hele tatt, men det er for de andre dagene som ikke er fullt så greie at jeg trenger noen å snakke med, og jeg skal begynne å få litt mer struktur i hverdagen min, jeg er så lei av å ikke ha noe å gjøre, og fikk beskjed at jeg må søke jobber, ja, en ting er jo å søke men en annen ting er jo faktisk å få det du søker på, og jeg er helt ærlig ikke helt istand til å jobbe med den psyken min som går i svinger og deppresjonen som kommer og går slik den selv har lyst til, og det er det ikke bare jeg som har funnet ut, men det var snakk om at jeg skulle utplasseres på et ellerannet nede i byen som tydeligvis er en ganske okei plass å være på, slik at jeg ikke blir gærn av å ikke ha noe å gjøre.

Men, så kommer vi til noe jeg har irritert meg i en lengre periode over, det er ikke slik at jeg irriterer meg grønn over det, men det er noe mer som at jeg synes det er så teit at jeg bare vil gjemme meg i en busk.
Å det er nemmlig slike såkalte ''Emo kids'' som løper rundt i byen og ganske mange andre plasser også, jeg har inenting i mot det, for jeg ble selv kalt emo da jeg gikk på ungdomsskolen, men det hadde mer med at jeg kun gikk i det jeg ville, som besto av svarte klær og nagler osv, jeg prøvde ikke å se ut som en emo og ikke var jeg det heller. Men uansett, jeg irriterer meg litt over ak det der fordi jeg kjenner noen som mener at emo er en stil, å det er jo ikke det, det er en musikk sjanger, og stilen i seg selv kalles for scene, det som da irriterer meg er at de kaller seg selv for emo, de forbinder det med å se ut som en gigantisk teletubbie som løper rundt i byen med tusenvis av farger blandet med nagler eller noe, hår som er i alle regnbuens farger, de forbinder det med piercinger og tattoveringer, unnskyld meg men når ble det så emo å ha piercinger og tattoveringer? Har du sort hår og piercinger så er du emo ifølge de, jeg kjenner MASSE fok som ikke er emo selvom de har piercinger og tattiser trøkket over det meste, de har det fordi de liker det og ikke fordi de vil ha oppmerksomhet fra andre.
Men disse ''kidsa'' som jeg tenker om de, de driter jo bare seg selv ut når de løper rundt i byen i svære gjenger og klenger og klemmer på hverandre som gale, roper å skriker og gjør alt for en liten dose oppmerksomhet, jaja det er nå opp til dem, men jeg synes det ser så dumt ut, og jeg tror ikke jeg er aleine om å synes akkurat det.
Så ifølge de så er du emo om du har sort hår eller andre farger i håret, om du har piercinger og tattoveringer og for ikke å glemme om du har no klær på deg som de synes er kule, jeg har til og med blitt kalt emo fordi jeg har knall blondt hår og ordner det i en slik frisyre jeg synes er kul og liker, å da var det en som sa til meg: Velkommen i emo gjengen! Øøøøh, jeg er ikke emo og ikke prøver jeg å være en heller, jeg definerer meg absolutt ikke på den måten som de gjør om seg selv og andre. Jeg har møtt på personer som løper i kigurumi i byen og det er for meg helt greit men jeg synes det ser så dumt ut om en gjør det for å få oppmerksomhet fra folk rundt seg, og de får jo det, veit at det ikke er alle som gjør det, men noen gjør det, å det er det som irriterer meg, se på meg se på meg jeg løper som en annen forvokst teletubbie og leker at jeg er 5 år i huet selvom jeg er godt over 17, blæææh, folk kan ta dette som de selv vil, men det er absolutt ikke ment å legge hat på noen, det er bare det at jeg synes noen burde begynne å innse at de ikke er 5 år lengere og oppføre seg som de voksne menneskene mange av dem er, de har creds fra meg for at de tørr, men jeg hadde aldri gjort det selv, det ser så dumt ut at jeg vil helst gjemme meg i en busk når jeg ser slike, og mest irriterende er det at noen sammenligner meg med de, nei vettu hva, jeg har min egen stil å den kan ikke settes ord på engang fordi jeg er så varierende dag til dag.
Det var egentlig alt jeg hadde, skal ordne meg noe mat å se nye episoder av SAO :) 

Angst drittet som ingen vil ha.

Den angsten er noe forbanna dritt, jeg er så lei av at jeg ikke tørr å værra med på ting sammen med folk bare pga den angsten, jeg veit ikke hvorfor jeg har den engang, men det er slik at er jeg med folk og det er ganske mange jeg ikke kjenner så får jeg helt noia og får mest lyst til å stikke hjem igjen eller bare gå å gjemme meg så ingen kan se meg, den trangen kommer bestandig, og noen ganger så blir jeg kvalm som faen, rett og slett fordi jeg ikke veit hvem folk er og fordi jeg ikke er trygg på de i det hele tatt, for jeg er ikke sånn med folk jeg kjenner, tvert imot, da er det noe helt annet fordi jeg kjenner de.

Noen sier at de ikke skjønner angsten min, og jeg har opplevd at folk blir sure fordi jeg ikke takkler å værra med masse folk jeg ikke kjenner, da blir folk sure på meg, men sammtidig så er det ikke noe jeg kan for å ikke noe jeg ber om heller, jeg skulle gjenre greid å værra med masse folk jeg, men så er det bare slik at jeg ikke greier det. Å ikke ta meg feil nå å tro at jeg ikke jobber med det, for det gjør jeg, jeg prøver så godt jeg kan å takkle den angsten men det er ikke bestandig det går slik jeg har planlagt og ender med å freake helt ut inne i meg selv og når jeg kommer hjem til meg selv så er jeg så sliten mentalt at det ikke er måte på og jeg blir bare mer irritert av det.
Jeg skulle ønske jeg ikke var slik og at jeg ikke har angsten hengende etter meg hele tiden, men det er faktisk ikke noe jeg blir kvitt med engang.
I tilegg til angsten min så er jeg ikke så altfor glad i kroppen min at det gjør noe, og derfor blir jeg også nervøs, jeg har tvangstanker som i at jeg ser på meg selv som rene elefanten selvom jeg veit at jeg ikke er det, men detter er også noe jeg ikke kan så mye for fordi huet mitt forteller meg noe men egentlig så veit jeg sannheten, dette er alt sammen ting jeg må jobbe med, å derfor er det ikke til hjelp for meg om noen blir sure på meg og sier det er min feil og slikt når det ikke er det.
Jeg har dager hvor jeg bare vil grave meg ned i dyna så langt det går og aldri komme ut igjen slik at andre mennesker kan se meg, men jeg kan jo ikke gjøre det heller for da kommer jeg jo ingen vei med noe som helst og det er jeg klar over.

Jeg har ikke akkurat tenkt til å gjemme dette vekk for noen heller fordi det har jeg gjort lenge nok å derfor føler jeg for å skrive om det også, jeg skriver ikke om det for å få noen form for oppmerksomhet, jeg skriver om det rett og slett fordi jeg må få ned tanker og prøve å vise at det ikke er noe som bare skal gjemmes bort.
Sett bort fra angsten og deppresjonene til tider så er jeg en fullt oppegående person som er litt usikker på folk rundt seg men gjør det beste ut av det.

Det var bare det jeg ville si egentlig.

Jævla taper? Og så da, hvem bryr seg?

Jeg kom til å tenke på noe her om dagen jeg satt i sofaen hjemme, jeg begynte pluttselig å tenke på tiden fra barneskolen og ungdomsskolen, veit ikke hvorfor men jeg begynte å tenke på det, noe som er rart siden jeg har fortrengt omtrent hele den perioden og fram til jeg begynte på vg1.

Jeg har gjennom hele skolen blitt mobbet, det var ikke bare den stille mobbinga som en kaller det, men jeg fikk juling av de eldre gutta som gikk 2-3 trinn over meg, det var ikke bare slag men vær gang de hadde sjangsen så fikk jeg fort en ball i trynet flere ganger å ble rettere sagt brukt som målskive vær eneste gang de hadde sjangsen, å stakk jeg så kom de faen etter, jeg hadde ikke noe godt forhold til jentene på trinnet heller, der var det stygge kommentarer, blikk og slikt som jenter holder på en imellom, jeg orker ikke gå inn på detaljer for da blir jeg aldri ferdig og jeg orker heller ikke å ramse opp alt sammen fordi det har knekt meg som person og jeg sliter enda den dag idag.

Men så kom jeg til å tenke på noe, var jeg en taper? En sånn du ser i disse filmene som ikke har noen venner, som blir mobba hver gang noen får sjangsen til å slenge noe i trynet på deg, den som sitter aleine omtrent hele tida og som ikke har noen å værra med?
Jeg har tenkt i ettertid at jeg var vel en sånn typisk taper egentlig, men jeg ba aldri om å bli det heller, jeg ba aldri om å bli mobba, jeg ba aldri om å bli fryst ut ogjeg ba aldri om at folk skulle behandle meg som om jeg var søppel. Så derfor spørr jeg meg selv, hvorfor ble det slik enda jeg aldri hadde gjort noen noe som helst? Ble jeg bare pekt ut som et offer for at andre skulle ha det gøy?
Jeg var vel en taper da, jeg var vel en taper fordi jeg ikke likte det samme som alle andre, jeg var vel en taper fordi jeg tilbrakte mye tid på gården til pappa i ferien og ikke hadde noe serlig ?spennende? å fortelle da jeg kom tilbake, jeg gjemte meg i bøker eller så var jeg bare aleine da alt sammen startet, og jeg stakk fra skolen hver gang jeg fikk sjangsen eller så faka jeg en sjukdom eller noe slik at jeg kunne bli med pappa til gården, for der hadde jeg ingen som plaget meg, der kunne jeg være med selv å stelle med dyra, rive gress til sauene til jeg var rød i hendene, løpe barbent ned på stranda aleine og plukke skjell og jaget dumme måker som satt langs strand kanten, eller så sykkla jeg flere hundre runder rundt bygda bare fordi jeg kunne, og når jeg ikke orka det så var jeg med pappa i fjøset hele dagen å snakket med han og hjalp til med stell og rengjøring eller var med bestemor inne i huset å fannt på andre ting.
Ja, jeg var vel en taper, men jeg var en lykkelig taper når jeg ikke ble mobba, jeg var lykkelig når jeg fikk værra meg selv.
Men en annen ting er at jeg skjønner ikke hvorfor enkelte bare blir plukka ut til å bli mobbe offer, de ber jo ikke om det og ingen vil ha det vondt, men enkelte mennesker må bare hakke på andre for å få det bedre med seg selv, å det er jo de det er synd i da, men de som blir mobbet, de ender med å slite hele livet og iværstefall tar de sitt eget liv, jeg veit det fordi jeg har hengt på den kanten i flere år, men enda har jeg ikke hoppa, jeg kan ikke fordi jeg har mange som er glade i meg og selvom livet mitt er et rent helvette med tanker, angs og deppresjon så prøver jeg å se det positive i det, som små ting i hverdagen, jeg er enda ikke vannt til at livet skal være så urettferdig å vannskelig, men jeg kan jo ikke akkurat gi opp selvom det ofte frister.
Jeg vet ikke hva som er meningen med mitt liv, men jeg prøver å finne det ut, og jeg prøver å finne noen som er glad i meg for den jeg er 100% og som jeg kan gjøre lykkelig tilbake, det å være 2 sammen istedefor 1 aleine, men det skal ikke værra så lett det heller har jeg skjønnt.
Jeg har iallefall masse venner som er glade i meg for den jeg er, ifølge samfunnet så er de kanskje ikke populære nok eller kule nok, men det gir vi faen i alle sammen, for når vi er samla så har vi en jævlig god tid sammen, og jeg ville ikke ha bytta ut noen av venna mine for noe som helst, for vi har hverandre uansett hva som skjer og uansett avstand oss imellom.

Den dag idag er jeg selv blitt slik at jeg gjør det meste for folk jeg er glad i, og jeg kommer aldri til å skjønne meg på samfunnet, hvor heslige folk kan værra mot hverandre, du trenger ikke å ta turen enn lenger til byen hvor du ser hvordan folk oppfører seg, de fleste ser på deg som om du skulle værra et missfoster eller at du er mindre verdt enn de, jeg skjønner ikke hvorfor folk tenker sånn, er du klar over at treffer det blikket ditt rett person så kan du ødelegge resten av dagen dems? Jeg blir kvalm med tanken på hvordan mennesker er mot hverandre, hadde det ikke vært mye koseligere om en faktisk kunne oppføre seg mot sine med mennesker og heller gi de et smil når en går forbi istedefor å se så stygt på de at djevelen kunne ha hoppet ut av øynene dine?
Jeg selv er den typen person som kan finne på å spørre gammle damer på butikken om de trenger hjelp om jeg ser de sliter med noe, jeg har jobbet i hjemme tjenesten og har lært at kan en hjelpe så hvorfor ikke gjøre det? En tjener på det selv og personen du hjelper setter pris på det også, what comes around goes around!

Så alt i alt kan jeg vel si at jeg enda er en taper for folk som er så nøye med hvordan man ska se ut, værra, snakke, og slike ting, jeg er en taper fordi jeg ikke bryr meg om det som er mest inn nå til dags, jeg er en taper fordi jeg heller bruker penga mine på bøker og spill enn å kanskje kjøpe det fineste og dyreste kles plagget som er inn akkurat nå, jeg er en taper fordi samfunnet er så vridd på huet som det går an å gå det, og jeg er en taper fordi jeg ikke gidder å se ut som alle andre, men jeg bryr meg ikke, for jeg er meg selv, å så lenge jeg kan være meg selv så er jeg iallefall en lykkelig ?taper? og driter i hva alle andre måtte si og mene om meg, jeg lever for meg selv og ikke for at alle de som er så satans trangsynte! Jeg tørr å være meg selv, å det må være en styrke i seg selv.

Tenk litt på det til neste gang! 

Hjemme i Vadsø for en kort periode!!

Har ikke blogget på en stund, fordi jeg ikke har hadd tid rett og slett, men det har ikke skjedd så mye fra sist uansett så.
Bare at jeg har bedt om hjelp til å takkle resten av angsten og deppresjonen som kicker inn til tider, jeg har gitt klar beskjed at jeg vil ha hjelp, å det er jo bedre det enn at det går så langt at ja.
For øyeblikket er jeg hjemme i Vadsø, fikk dekt reise opp siden jeg skulle i begravelse til onkelen min, begravelsen var fin den men sammtidig så utrolig trist, jeg er egentlig litt lei nå av at vi mister familie medlemmer i hytt og pine og håper det er lenge til neste gang!
Har for det meste vært hos min søster fordi det er roligere her enn hos mamma, ikke det at det er så mye bråk der, men jeg har ikke nett der, jeg får ikke tak i folk og energien i huset er ekkel fordi det er en mann som går igjen der, å det er ikke tull engang, har sett han flere ganger da jeg bodde hjemme enda, så nå når jeg kom hjem så merket jeg den stressende og ekkle energien med engang, første natta var det så vidt jeg fikk sove for jeg hadde følelsen av at noe sto borte ved døra å så på meg, og jeg veit at han sto der, men jeg snudde bare ryggen til og ba han om å gå bort fordi jeg ikke synes noe om det.
Har tatt badstu hos mamma her om dagen og tatt et par pils, det var utrolig godt å ta badstu, jeg har ikke tatt det siden jeg flyttet liksom!!

Det er godt å være hjemme i lille Vadsø igjen, jeg merker at det er en mer roligere by enn Sandefjord, men sammtidig så er det mye kaldere her, og her kan jeg ikke sprade rundt i shorts som jeg har gjort i sandefjord før jeg reiste, så her var det bare å ta på seg jakke og skjerf når man skal ut å gå. Greide å pådra meg bihule betennelse nok engang, så går rundt og er snufsete, hoster og øya renner konstant, ganske kjipt egentlig, men begyner å bli bedre enn det var siden jeg begynte med halstabletter og masse slikt FØR den slo ut for fullt så forhåpentligvis forsvinner den snart.
Noe som var godt ved å komme hjem var at jeg kan knø så mye på bikkja så mye jeg bare orker, hu er så søt at jeg smelter helt og heldigvis huska hu meg, hadde hu ikke gjort det så hadde jeg blitt ganske lei meg egentlig, haha!
Det er enda mange jeg skal besøke før jeg drar igjen, imorgen skal jeg til tante på mamma sin side av familien og så skal jeg til kompisen min og så skal jeg gå meg en tur utrpå kvelden tenker jeg, onsdag skal jeg og mamma se om vi får kjørt utover til skallelv en tur der pappa hadde gård, jeg tenkte jeg skulle på stranden der å se om jeg fikk tatt noen bilder, så skal vi sikkert også på hytta en tur også. Vet ikke helt hva jeg skal på torsdag men jeg har lyst å gå ut igjen å ta noen bilder, ta så mange som mulig mens jeg enda er her!
Jeg og søstra mi satt å så på noen bilder fra barndommen og fra den tiden pappa lå på intensiv avdelingen i tromsø før han døde, det er bilder jeg ikke har sett siden det året de ble tatt, å det er snart 7 år siden, jeg har unngått å se på de med vilje, men nå ville jeg se de, og det var egentlig litt godt, selvom det var utrolig trist å se alle ledningene han var koblet til og jeg så hvor sliten vi alle sammen var, men sammtidig så måtte jeg se på bildene fordi jeg ikke har så mange minner fra den tiden, mye fra da og barndommen er glemt og fortrengt pga all mobbingen og slikt som skjedde, så når jeg ser enkelte bilder så kan jeg ikke huske de og spørr søster og mamma: Har vi gjort det der? og slike ting, for jeg kan ikke huske, noe som er ganske trist, men det er vel bare sånn i guess. Har også fått besøke graven til pappa etter at jeg kom, å det var godt, jeg har så lyst å plante noe der, men jeg vet ikke hva, så det ble heller med å tenne lys å plassere to engler som jeg hadde tatt med meg fra sandefjord, den tredje engelen fikk onkel på graven sin.

Jeg savner det fine være i sør, men det er godt å være hjemme igjen også selvom dette ikke er en by jeg kan flytte tilbake til igjen, noen ganger ønsker jeg å flytte tilbake, men så kommer jeg på hvorfor jeg flyttet og tanken slår jeg fra meg igjen like fort som den kom. Men jeg har jo alt av familie her oppe, så en merker jo at en trekkes oppover, så kanskje om noen år når jeg har vært sørpå, så kanskje jeg vender tilbake hit, hvem vet.
Når jeg kommer hjem igjen skal jeg på tusenfryd med folk, og det gleder jeg meg til, har aldrig vært der før så det kan jo bli gøy og 1 juli skal jeg være med ei veninne som skal ta tattovering.
Jeg har bestemt meg for at når jeg kommer hjem igjen så skal jeg for alvor begynne å rydde opp i livet mitt, forhåpentligvis så mister jeg ikke motet og tålmodigheten, jeg må begynne på nytt igjen, og jeg skal klare det, jeg må bare, uansett hvor vannskelig det blir, jeg må bare for meg selv!

Uff da, har helt glemt bloggen samt bilder og litt annet.

Nå er ikke jeg den personen som sier: Å unnskyld kjære lesere for at jeg glemte å blogge! Eller slike ting, men jeg har rett og slett ikke husket på bloggen, det har gått litt fort i svingene her og jeg har vært nede i en litt deppresiv periode som der igjen fører til at jeg ikke føler for å skrive om livet mitt eller slike ting, hvem gidder å lese et blogg innlegg hvor folk bare suttrer uansett? Det gjør ikke jeg iallefall.
Det siste så har jeg vært mye fram og tilbake, døgnrytmen har vært helt på trynet, trodde jeg hadde fått ordnet den her om dagen men det hadde jeg jaggu ikke, for her sitter jeg jo kl 06:00 på morgenen å skriver. Prøvde å sove men det var for varmt så var det for kaldt, så begynte huet å kverne på alt mulig rart, og da jeg nesten hadde sovnet begynte besøket mitt å snorke noe så inni granskauen, så da gikk jeg bare i stua.

Idag skal jeg på lasarette, er sånne gruppe ting tang under NAV, ja jeg er for tiden på NAV og det er jeg jaggu ikke stol over heller, men det ble slik fra en tidligere episode.
Jeg skal forhøre meg ang hva som skjer framover for i det siste så føler jeg at jeg har blitt kastet rundt som en ball som ikke har noen rettning å dra. Å da mener jeg at jeg får bare beskjed om å fylle ut papirer, møt opp her møt opp der å så hører man ingenting etterpå å sitter liksom igjen å lure: Hva faen skjedde nå?
Regner med jeg og søstra mi skal til byen en tur også, må handle inn noe mat om jeg i det hele tatt får inn no cash idag, vanligvis så handler jeg kun engang i uka men det holdt ikke nå ser jeg.
Har også vært på sosmed idag for første gang, gikk greit det, går der for å få tips og slikt til å takkle angsten og deppresjons periodene bedre, og nei, det er ikke noe tabu for meg å skrive at jeg sliter med angst og deppresjon til tider, alt jeg har å si er at det burde bli et bedre bilde på psykisk helse og ikke bare fysisk. Sammtidig, nei, jeg er ikke gal fordi jeg går dit, jeg har bare opplevd så altfor mye de 21 åra jeg har levd som har gjort det vannskelig for meg gjennom oppvekst og inngang til voksen livet.

Jeg har også tatt en pause fra wow gaminga, rett og slett fordi jeg har gått litt lei og jeg synes det tar opp tid når jeg har annet å gjøre.
En annen ting som jeg kom til å tenke på er at jeg må få ordnet nytt design her, jeg orket ikke da jeg laget bloggen fordi jeg ikke hadde tid, og jeg kan jo slike greier også til en viss grad så hvorfor ikke gjøre det senere idag! :)

På fredag skal jeg også ned på Gina Tricot av alle butikker Jeg er overhodet ikke fan av mote butikker) men jeg skal dit for å hente noe jeg har lagt av.
Torsdag kommer typen og vi skal ha reker og litt sånn ute på terassen, tenkte vi skulle ta ut lyktene jeg har stående inne i leiligheten slika at det blir litt koselig iallefall.
Lørdag skal jeg surre rundt i byen tenker jeg sammen med typen, og utpå ettermidagen skal jeg med en bekjent på colorline båten, tenkte vi skulle handle litt snus og slike ting og ta et par øl også, det gleder jeg meg til, jeg har omtrent ikke vært ute med folk siden jeg bodde i vadsø å det er nå litt over et år siden jeg flyttet, sammtidig så er det jo koselig å faktisk bli kjent med noen nye fjes. For ærlig talt så har jeg ikke så mange jeg kjenner her, jeg får inntrykket av at det er veldig vannskelig å komme i kontakt med andre her, oppe i vadsø og finnmark generellt sett så prater alle med alle eller man kan fort finne noen å prate med når man er ute og er EDRU faktisk! Men her får jeg mer følelsen av at folk er mer innelukket go kun holder seg til de som de allerede kjenner fra før av, å da blir det ikke lett for en finnmarking som liker å snakke med alle å prøve å bli kjent.
En annen ting jeg ikke er så serlig fan over heller i denne byen er at uansett hvor du går, så stirrer folk, om det er gammle damer, menn, damer i 40 år alderen, de prippne fjortissene, kid's og videre, ALLE stirrer på alle, er det en sånn stirre sykdom alle lider av her eller? Jeg er ikke noe serlig fan av å bli stirra på fordi jeg har litt angst når jeg er i store folke mengder, men når folk stirrer så det er åpenlyst så begyner det å bli litt rart, har jeg noe godt planta midt i trynet eller noe? Vil du ta en nærmere kikk? Hehe, nei huff, jeg får se hvordan tin utvikler seg etterhvert, men jeg er fast bestemt på at her skal jeg ikke bo til jeg blir gammel og havner på eldrehjem, jeg ønsker å flytte til en annen plass hvor jeg føler meg mer hjemme, å det står jeg for :)

Jeg kan slenge ut noen bilder jeg har tatt i det siste forresten.

Fine kjæresten min <3


Bikkja til tante.


Mr bille på tur i Kodal.


Meg selv, well hello!




Sandefjord kirke.




 

Drita lei feile mennesker.

Hvorfor skal jeg gidde å bruke tid på mennesker som bare ljuger gang på gang og faktisk ikke tørr å si til andre at de kjenner deg? Virker nesten som om noen er flau over å i det hele tatt vite hvem jeg er, om du faen ikke kan være med meg men sammtidig snakke med andre så kan du drite i å være med meg og heller være med de du ?ikke er flau over? om det er så forbanna mye bedre for deg. Jeg er fitte lei alt av løgner og slikt og folk trenger faen ikke vise trynet sitt forran eller hos meg mere om det er sånn dere skal holde på, jeg driter i om dette treffer noen, det treffer kanskje av en grunn da?
Jeg er ferdig meg å bruke tid på feile mennesker, jeg er ferdig med folk som faen ikke kan annet enn å ljuge for å få dagen til å gå rundt, for å klare seg gjennom en dag til å spre løgner her å der, om det er slik dere vil leve så okei, men dere trenger faen ikke å vise trynet deres nær meg igjen iallefall!
Jeg er forbanna, forbanna fordi jeg har brukt altfor lang tid på mennesker som ikke kan bedre, som ikke gidder men fremdeles later som, om du ikke gidder eller kan bedre så si ifra. Jeg er lei av at folk tror at jeg er stokke dum, at jeg ikke vet en dritt, men en ting jeg skal fortelle deg og dere, jeg veit faen mer enn dere har peiling på, jeg får vite fra andre og jeg har en hjerne som faktisk fungerer. Jeg er vokst opp i et stødig hjem, jeg veit faen ikke hva slags hjem dere har vokst opp i, er der det er greit å ljuge hele tiden? Et der det er greit at det ikke får konsekvenser av det dere gjør? Ikke vet jeg og ikke bryr jeg meg heller for meg kommer dere ikke til å se lengere, jeg er ferdig meg folk som ikke vil meg noe godt, ferdig med folk som bruker andre for sin egen del, og sist men ikke minst, jeg er ferdig med drittsekker!
Om dere virkelig tror at dere kan kødde og surre som dere vil med meg, der tar dere feil så det synger langt etter, jeg er drita lei dere alle sammen og gidder ikke mer!

Sorry, men jeg er så forbanna lei folk som ikke kan hverken oppføre seg eller noen ting, jeg er lei av at folk tror de kan gjøre som de selv vil å så hoppe over på noe annet for så å hoppe tilbake igjen når noe går til helvette, dette gjelder en hel del mennesker jeg kjenner, ikke bare en og to, men mange, og treffer det noen så treffer det kanskje av en grunn, og iså tilfelle så burde en kanskje byne å tenke litt over hva en gjør mot andre.
Jeg er ikke intr i å være med folk som ikke kan oppføre seg, og de aller fleste venna mine veit at er det noe jeg ikke fordrar, så er det folk som ikke kan annet enn å ljuge, hvorfor folk ljuger hele tida skjønner jeg heller ikke, jeg kan dra en løyn og slikt jeg også, men jeg gjør det ikke hele tida. Dere skulle bare sett den ene siden av meg som noen av dere tror jeg ikke har, jeg er bare snill å uskyldig og harmløs, nei, det er jeg ikke, hadde dere bare visst så hadde dere kanskje også holdt litt mer kjeft.
Om folk virkelig tror at jeg gidder å ta imot mere piss, så tror de feil, jeg har mine egne ting å tenke på og jeg har større saker å gjøre, jeg har ikke tid til løynene og alt bullshittet, så ta det videre til neste mann å se om dere får napp der eller hva faen det nå enn skulle være, for når folk finner ut hvordan det er, så snur de også ryggen til, sett deg i posisjonen til et annet menneske før du pøser ut med allskens ting, jeg har iallefall ikke interesse mere, å det kommer jeg til å vise også.
Jeg er den som prøver å gi folk en sjangse, å derfor tror folk at de kan dra det så langt det rekker, men tro meg når jeg sier det, jeg har en grense jeg også, og når den grensa er nådd å tråkka over, det er da du kommer til å se hvem jeg egentlig er, jeg er ikke slik du eller alle andre skal ha meg til å være, jeg har mine sider jeg også, og det kommer noen til å få merke ganske snart, jeg gidder ikke mer, stikk å stapp en kongle opp bak eller noe, kanskje det er noe du trenger. 

See you around next time?.i dont fucking think so!

Posted in Uncategorized | Leave a comment | Edit

Dårlig med blogging.

Det har vært lite blogging, men som jeg har sagt så skriver jeg når jeg føler jeg trenger det.
Jeg har en annen blogg også som jeg faktis bruker mer tid på enn denne, er nesten ingen som vet om den å slik vil jeg holde det inntil videre.
Det skjer litt for tida, jeg har mye å tenke på og jeg har vært sjuk med både spysjuke og influensa.
I innlegget under har jeg skrevet noe av tankene, jeg henta det fra den andre bloggein min siden jeg skrev det der først, å jeg har egentlig ikke mer å si akkurat nå, så ikke forvent mer enn det som er.
Ha en fin natt alle sammen, and stay strong! 

Slipping.

Går mye opp og ned i humøret mitt for tida, først så vil jeg ikke være alene i det hele tatt og i neste øyeblikk vil jeg være helt alene uten noen i nærheten av meg. Det har blitt så rart de siste dagene, greit at jeg har en fucka døgnrytme og er deppa uten å fortelle det til noen, alltid prøver jeg å gjemme det, smile selvom det ikke er noe å smile av. Men jeg er redd for at jeg skal dytte vekk alt og alle til slutt, jeg har bynt å ikke svare folk på mldnger, svarer ikke på facebook, tar ikke telefonen når noen ringer, istedefor setter jeg den på lydløs når noen ringer, å sitter å ser på skermen som viser innkommende anrop helt til de gir opp å legger på, gjør det samme om igjen om noen prøver å ringe senere igjen.
Jeg bare sitter her, gamer litt wow og samler materiale til minging og blacksmithing, men hva gjør jeg når jeg ikke gamer? Da ser jeg en ellerannen film eller en dokumentar, jeg har virkelig mistet tråden helt de siste ukene, jeg blir gal av å ikke ha noe å gjøre og jeg lukker meg bare mer og mer inn, jeg driter i hva som skjer, det som skjer det skjer og jeg tenker at det er iasåfall ikke noe jeg kan gjøre med det.
Det å spise har også sklidd ut helt, jeg ser ikke vittsen i det, ser ikke vittsen i å lage noe for så å spise det, så jeg lar det være, helt til jeg kjenner at jeg må, det er bare ikke av interesse mer, jeg gidder ikke. Ser meg selv i speilet de gangene jeg er innom badet, jeg ser meg selv som er iferd med å forfalle, jeg er hvit som et laken, øyne som egentlig ikke ser noe men sammtidig gjør, jeg skjønner ikke hvem jeg står å ser på i speilet, den personen der kan ikke være meg selv.
Jeg dusjer og prøver å vaske vekk alt det fæle, vasker og vasker i håp om å greie å vaske bort den jeg er nå å finne den andre meg under alt dette faenskapet, men uansett hvor mye jeg vasker så kommer ikke den jeg var for noen uker tilbake, hvor i faen har jeg blitt av.
Jeg mangler motivasjon så det holder, jeg gidder ingenting for jeg ser ikke vittsen med noe, alt er likegyldig, hvorfor har det blitt som dette? Er det min feil? Har jeg sviktet meg selv?
Jeg har hundrevis av spm som surrer i huet som jeg ikke finner noen svar på.
Angsten min kommer krypende sagte tilbake, jeg kjenner jeg får panikk bare jeg hører en lyd ifra andre etasjen hvor huseierne bor, jeg tror hele tiden det er noen som skal komme på døra mi, jeg tørr nesten ikke åpne posten, men gjør det fordi jeg ikke kan la det ligge, jeg går nesten ikke ut gjennom døra, nesten som om jeg er redd for å møte andre mennesker, samt at jeg ikke tørr å svare på telefonen om det er noen jeg ikke kjenner som ringer. Hva faen er det som skjer med meg? Hvor er den meg som var her for noen uker siden? Jeg prøver å finne meg selv igjen, men jeg går bare dypere i meg selv uten å finne noe, jeg prøver å se lyst på ting men det er ikke lett når en kun har seg selv å støtte seg til. Det er ingen der ute som egentlig bryr seg det ser jeg nå, nå som jeg egentlig burde ha noen å snakke med.
Jeg lurer på om dere alle sammen bryr dere den dagen jeg ikke vil ha noen form for kontakt, den dagen jeg snur ryggen til og ikke gidder å bry meg mer, er det noen av dere som kommer til å bry dere i det hele tatt? For å være ærlig så tror jeg ikke noen av dere bryr dere en skit, det er ingen av dere som kommer til å merke om jeg slutter å snakke til dere, snur ryggen til, har jeg rett?
Føles ut som jeg bare flyter avgårde på min egen sky av ingenting som er rett, alt er kaos, og jeg skjønner ikke hvordan det ble slik.
Jeg vurderer også å kutte kontakt med mennesker som jeg egentlig føler jeg ikke har noe godt av å ha kontakt med, dere har ikke gjort meg noe direkte, men det at dere i det hele tatt er i livet mitt gjør ting vannskelig å komplisert for meg, men jeg klarer ikke å fjerne dere fra facebook, skype og alle slike steder, jeg greier ikke å slette tlf nummeret deres, hvorfor? Jeg vet ikke, en del av meg vil vel ha noe med dere å gjøre selvm jeg vet inderlig godt at jeg ikke har godt av det mer, jeg byner å se det nå, jeg kan ikke forstette, dette kan ikke fortsette, en dag må det si stopp, jeg må bare finne ut hvilken dag.

Jeg skjønner ikke hvordan mange kan sitte å syte over ting som vanligvis ikke er noe problem, jeg mener, det er ikke problem for meg, for hadde dere gått i mine sko, opplevd alt som jeg har opplevd å gått igjennom, så hadde dere ikke sitti å syti over sånne små ting som egentlig ikke er noe problem i det hele tatt. Jeg vet hva mange ser på som problemer, men for meg er det ikke noe problem, det er ikke det værste som kunne ha skjedd meg, det blir sånn når du er vannt med at alt går til helvette, det blir ikke like ille som det jeg allerede har opplevd å gått igjennom, derfor ser ikke jeg på det som virkelige problemer, å derfor synes jeg det er galt av andre å si at ting jeg sliter med går over, hadde det vært meningen at det skulle gå over, så hadde det gjort det for lenge siden, istedefor at mer begynte å pakke seg på i 2011 og fram til nå, ingen kan si at det jeg har gått igjennom ikke er problemer og piss, jeg kan ikke si det samme til dere heller, men hadde noen kunne gått inn i hodet mitt å vært der en dag, så hadde de løpt raskt ut igjen. Det er ikke min feil at folk rundt meg svikter, at det skjer mye i familien som jeg ikke kan gjøre noe med, alt som skjer er ikke min feil, jeg er bare uheldigvis i midten av alt sammen og må oppleve det.

Skal legge meg igjen snart, frister å logge inn på wow, game og glemme alt annet, men gjør jeg det så blir jeg garrantert sittende oppe til tidlig morgen, å da risikerer jeg at jeg ikke kommer meg opp, må vente til posten kommer så jeg kan sjekke om jeg må hente  fluffiene jeg besstilte for en god stund siden, å jeg gleder meg så til de kommer i posten og pandaen jeg også har kjøpt for en stund siden, den pandaen kommer jeg til å ha hele tiden når jeg ser film, den skal ligge i sofaen og overalt. Det er vel det eneste jeg har å se fram til nå. Jeg må også ta mot til meg å dra opp på jobb, jeg må snakke med sjefen selvom jeg veit at hu ikke vil snakke med meg, jeg må få oppklart i ting og hva det er som foregår, men jeg synes jeg allerede ser det for meg hva hun kommer til å si, hun kommer til å si noe som at dette er min egen skyld så hun selv skal slippe å ha skyld følelse, jeg har ikke sotte meg selv i denne situasjonen å det vet jeg veldig godt, det hadde vært å ødelegge hele livet mitt om jeg hadde gjort dette selv, men hun skal ha det til at det er min feil, såppass kjenner jeg henne, alt er min feil.
Får nesten se om jeg skal prøve å sove mer eller om jeg bare skal stå opp, klarer ikke å bestemme meg, kanskje jeg ser en film å så sove, hadde lyst til å se en skrekk film, men det er kanskje ikke så lurt med angsten som bygger seg opp, og jeg kan egentlig ikke se skrekk filmer alene, jeg freaker ut og blir paranoid.

Vel, jeg har iallefall greid å skrive ned noe av alt det som surrer i hodet mitt, jeg har mer, men det vil jeg ikke sette ord på.
Ha en fin kveld alle sammen, skal bare sitte her i senga å høre på noe musikk før jeg ser en film å tar kvelden, vi blogges snart igjen.

Quotes, because i feel for it.





Værden er urettferdig.

Sovet lenge idag så derfor er jeg enda våken, eller, våknet vel egentlig klokken 8 men hadde så vondt i ryggen og skulder at jeg bare tok meg et glass vann og la meg igjen, var til og med vondt i skuldra bare jeg sto i ro, så da la jeg meg og sov til rundt 15:00.
Så skulle jeg gå i dusjen men tenkte jeg skulle sjekke facebook først, hadde sendt en mlding til en kompis for et par dager siden å spurte hvordan det gikk, men hadde enda ikke fått noe svar, og ikke svar på snapchat i det siste heller, å tenkte at det var da ulikt han siden han nesten bestandig svarer, så jeg tok turen innom facebooken han's for å se der om noe hadde skjedd.
Det som møter meg da er nesten ikke til å tro, over hele facebook siden står det ord som ''hvil ifred'' osv, jeg leste nedover og trodde først det bare var en stor fleip, det måtte være en fleip, men etterhvert som jeg leste meg nedover begynte det å gå opp for meg at dette var ikke noe fleip, han var faktisk død, jeg skjønnte fint lite der jeg satt på badegulvet innsurra i hånduken min, tårene begynte å renne etterhvert som jeg leste mer og mer, og kom til å tenke: Hva er det som har skjedd!?!?!
Da jeg så leste videre fannt jeg ut at han allerede var død i forrige uke på torsdag. Hvordan i alle dager!?
Men jeg fikk fort svar på hvorfor og hvordan, og da knakk jeg sammen, det kunne ikke være mulig, han kunne ikke bare være borte sånn helt pluttselig, jeg nektet å tro det. Fikk sumla meg inn i dusjen og ble etterpå sittende på badegulvet og prøve å sminke meg, det gikk ikke helt som planlagt, jeg skalv sånn på hendene at jeg greide å stikke meg selv i øyet flere ganger med mascara børsten og alle sminke sakene jeg prøvde å ta ut av mappa mi datt på gulvet.
Har vært helt zombie i hele dag etter at jeg fannt ut dette, er i sjokk og det har på en måte ikke gått opp for meg helt enda at dette fantastiske mennesket er borte, aldri mer skal en snakke med han og aldrig mer komme på besøk, du skulle jo komme på besøk til meg etter jul jo!!
Det værste er at etter en stund når jeg lærte han å kjenne og slike ting utviklet jeg bittesmå følelser for han, men jeg turte ikke si noe fordi jeg var redd for å bli såra og jeg er for feig til å si sånne ting, men nå, nå sitter jeg å ønsker at jeg faktisk hadde sagt det den gangen, pga det så sa jeg ikke så mye den siste tiden fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne bare hadd baller nok til å si det å ta det som det kom, men istedefor så lot jeg være å si det til han, å si det til noen som helst, bare ignorerte det helt, og det funka, men nå sitter jeg og skulle så gjerne ønske at jeg hadde sagt det, at jeg hadde fortalt deg hvilken herlig person du var, og for ikke å glemme det, du var så god og snill, selvom du var så sarkastisk at jeg ikke skjønnte noen ting.
Oss imellom så likte du å tro at du var så stor, slem og skummel, men det var du ikke, den helga jeg var på besøk hos deg fikk jeg se flere av dine gode sider på forskjellige måter som overbeviste meg om at du ikke var så skummel og slem som du skulle ha det til, greit du var sarkastisk og fleipa mye, men du var aldrig slem, og det meste du sa var aldrig vondt ment.
Husker vi hadde en stor ''debatt'' om du var slem eller ikke, jeg mente du ikke var det og du mente du var det, tror den gikk over 3 dager eller noe og vi kom vel aldrig noen vei med den til slutt.
Det er rart å tenke på at du ikke er her blant oss mer, at vi aldrig skal ha samtaler igjen som handler om alt og ingenting, du skulle skaffe deg en ilder og jeg skulle ha ei rotte som var bola, men du påsto at du skulle tråkke på den, noe så teit altså, men samtalene våre var teite og hadde ingen sammenheng i det hele tatt, og nå er du ikke her mer?
Jeg skulle så gjerne fått fortalt deg hva jeg syntes om deg, men nå må jeg sitte å angre på at jeg aldrig fikk fortalt det, jeg får aldrig si det. Jeg er forbanna fordi det var så mye som enda var ugjort og så mye som skulle vært sagt, men det blir aldrig noe av nå.
Det er iallefall godt å vite at du aldrig var i smerter fra da du ble funnet og til du ble erklært død, du hadde det fint, og jeg håper du er på en bedre plass nå <3 Jeg veit du ikke hadde det lett bestandig og sånn, men nå håper jeg du har funnet fred og hopper som en gal der oppe i skyene med de store skoene du alltid brukte.
Sov godt kompis, vi møtes en dag igjen <3

Hjemlengsel.

Etter å ha tegnet ferdig en tegning jeg egentlig startet på for 2-3 uker siden å hengt opp noe klær tenkte jeg at jeg skulle gå innom ww.finnmarken.no som er lokalavisa i Finnmark og Vadsø, sitter å blar nedover å leser overskrifter som ikke interesserer meg det spøtt, så ser jeg en link til en video av julegran tenninga i byen, aldrig har jeg vært den personen som løp ned til julegranstenninga da jeg bodde i vadsø, men nå tenkte jeg at jeg vil se. Så jeg klikka på videon og så den, det var akkurat slik julegran tenning jeg husker fra jeg var lita, samme musikken som blir spillt hvert eneste år og samme mannen som snakker i den der microfonen sin.
MEN, nå fikk jeg skikkelig hjemlengsel! Jeg vil pakke bagen min, ta med meg kameraet mitt og slikt og reise hjem til jul! Jeg vil være med familien og ha det koselig. Ikke nok med at familien frister så jeg får hjemlengsel, men det er snø der oppe! For meg er det ikke jul uten snø, å da jeg gikk til jobb igår i mørket så jeg noen som hadde satt opp julepynt ute og sånne ting, men for meg så det bare helt rart ut siden det ikke er snø på bakken, nå må en tenke at jeg er vannt med å ha snø allerede fra slutten av oktober eller noe sånnt og nesten snø helt til 17 mai liksom, jeg er vannt med store mengde snø og snø stormer, og her er det ikke noe i det hele tatt!!!
Jeg vil ikke være her i jula men det er jo allerede bestemt at jeg og Even skal feire jula sammen og spise jule middag hos tante og de, det blir utrolig koselig det selvfølgelig, men jeg kan ikke benekte for at jeg ønsker meg hjem til jul, omså bare en uke hadde vært fint! Men jeg har ikke råd denne mnd til å reise, jeg veit ikke når jeg evt har råd til å reise hjem igjen heller.
Jeg skal lete etter en jobb til, for å få kabalen med økonomi til å gå opp, selvom det ikke er store problemet, men jeg vil ha litt penger til overs når husleie, strøm og regninger er betalt også, så jeg skal høre idag om jeg kan byne å få noen vakter på bugården eldresenter de dagene jeg ikke har jobb på parken, så jeg får fyllt opp de dagene jeg ikke har vakter, driter i om jeg noen ganger må gå dobbelt også!
I tilegg til det skal jeg høre her på joker som er rett i nærheten om de trenger vikarer, jeg har jobbet i butikk tidligere så får håpe de trenger der.
Jeg har sitti å sortert papirer, laget mnd budsjett og slike ting, veit ikke om jeg skal gå å legge meg igjen eller om jeg bare skal være våken til jeg skal på jobb, jeg veit jeg kommer til å bli trøtt rundt lunjs tid og så kommer jeg til å legge meg når jeg kommer hjem, men går jeg å legger meg nå så får jeg ikke sove uansett og det veit jeg, sovnet med engang omtrent da jeg kom fra jobb, skulle bare sove i 2 timer men det ble 6 timer istedefor.
Jeg savner vadsø og familien og venna mine, jeg vil hjem!

Her er forresten link til julegrans tenninga i hjembyen min! :)
http://www.finnmarken.no/nyheter/ost_finnmark/article7017975.ece

Gift som ødelegger.

Det er bestandig der, og det begynte for et par år siden, en gift som jeg prøver å bli kvitt men aldrig vil slippe taket å la meg være ifred.
Jeg prøver å ignorere den, prøver å glemme at den finnes, prøver å gjøre alt for at jeg skal få livet mitt tilbake og ikke tenke på at giften også finnes, men den lar meg aldrig være, den er der når jeg legger meg, den er der når jeg våkner. Ligger bestandig på lur og vil aldrig slippe taket, når jeg endelig har glemt den og har det bra, da hopper den fram igjen og sier nesten: Hei her er jeg, du kommer aldrig til å glemme meg!
Den gjør meg bare vondt, å jeg skjønner ikke hvorfor den ikke bare kan forsvinne å la meg være ifred, jeg lukker øyne og ører, men jeg vet at den er der fremdeles, holder øye med meg. Mange ganger skulle jeg så gjerne ha ønsket at den bare forsvant, den leker med meg, lager kaos i tankene mine, får meg til å føle meg som værdens værste menneske, som om alt jeg noen gang har gjort ikke er verdt noe, alt er ingenting, og den forbanna giften er grunnen bak, jeg sier til meg selv flere ganger om dagen: Gå bort, jeg trenger ikke deg, du er bare en gift som bare sprer faenskap og lager kvalme, du gjør vondt og du skal egentlig ikke være der, men tror du den hører? Nei, den gjør det stikk motsatte, sitter der som en annen idiot og venter på sin neste sjangse til å gjøre meg vondt eller kødde med meg så jeg ikke er helt meg selv.
Den forbanna giften, jeg skulle ønske du forsvant så jeg fikk være ifred, for jeg trenger ikke deg, å det sier vel sitt, du er en gift, å det er det ingen som trenger, nå er det nok, jeg har gått igjennom mer enn det som hadde vært nødvendig, nå er det på tide at giften forsvinner og drar å plager noen andre, eller enda bedre, forsvinner for alltid.

Det er hele 6 år siden nå.

30 November er en dato jeg aldrig kommer til å glemme, en dato som er limt fast i hjernen med hendelser som sitter så altfor godt på netthinna enda den dag idag, selvom det er 6 år siden nå.
Jeg snakker om den dagen min far døde, da værdens beste og snilleste pappa dro opp til himmelen og lot oss være igjen med mange ubesvarte spørsmål å tanker så mange at en ikke veit hva en skal gjøre.
Jeg kommer ikke til å skrive om den dagen han ble syk å de 3 dagene på sykehuset før han døde, jeg skrev om det på den gamle bloggen min å det er så mye at jeg rett og slett ikke orker, men kort sagt, han døde av hjernebløding som førte til at han ble hjernedød.
Jeg unner ingen å miste noen av sine foreldre (Selvom det en dag kommer til å skje) men ikke på den alderen jeg var av 15 da det skjedde, jeg så min far bli sjuk, jeg var med helt fra begynelsen til slutt, det er noe av det værste jeg har vært med på, å jeg sitter den dag idag og tenker at jeg bare nå har mamma igjen og søsknene mine, jeg er veldig opptatt av at mamma har det bra, for jeg vil ikke miste mamma, jeg tror at hele den værden som jeg kjenner til raser sammen den dagen mamma drar dit hvor pappa er, for da har jeg ingen igjen som jeg kan spørre og snakke med. Men forhåpentligvis så er det enda mange år igjen til den tid, å det håper jeg.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt misunnelig på de som enda har sine fedre her, og jeg blir irritert når folk sier de skjems over sine forelde og de skulle ønske de ikke hadde de osv osv, du kommer ikke til å si det den dagen en av de ikke er her lengere, så ta vare på den tida som er og vær glad for det du har, for pluttselig så er de ikke her lengere å hva gjør en da? Selvfølgelig lever man videre, men jeg skal love deg at det er TUNGT, det blir lettere med tid, men det er fremdeles tungt og sårt.

Jeg skulle ønske pappaen min var istand til å se sine barn vokse opp, se hva både jeg og mine søsken har oppnådd.
Jeg sitter mange ganger og lurer på om han hadde vært stolt av oss, mamma sier at pappa bestandig var stolt over oss, men jeg ville så gjerne at han skulle ha fått se at vi vokste opp og ble selvstendige mennesker med egen familie og sånne ting, at han hadde nådd å bli bestefar, få lov til å holde enten mine barn eller mine søsken's barn iallefll en gang. Men slik er det ikke, pappa er ikke her lenger, selvom jeg veit at han er her på en annen måte blandt oss så er han ikke her fysisk til stede og det gjør meg vondt.
Jeg husker enda den siste gangen han hjalp meg med avisruta mi som jeg hadde da jeg var yngre, det var lett snø som dalte ned, og han ba meg om å gi han et par aviser så han kunne ta halve ruta for meg så jeg ble fortere ferdig, pappa stakk hånden ut av vinduet og vinket til meg sammtidig som han lo da han kjørte avgårde for å levere avisene for meg mens jeg skulle gå halve ruta til bens, det snødde lett og sola tittet også fram, det er en av de siste minnene jeg har sammen med pappa, jeg har så utrolig mange andre også, men det er det minne jeg kom på akkurat nå.

En dag så møtes vi igjen pappa, og når den dagen kommer så skal jeg fortelle deg om alt sammen som har skjedd, selvom du sikkert vet det allerede, men da skal jeg fortelle deg om alle mine opplevelser, alle minnene mine og alt som har skjedd iløpet av mitt liv. Jeg har mange ganger når ting er vannskelig ønsket meg bort dit du er nå, mange ganger har jeg ikke sett vittsen med å fortsette, men det er et ellerannet som fortsatt driver meg, hva det er det veit jeg ikke, for jeg føler meg av og til som en zombie uten hjerne eller følelser. Men jeg skal ikke gi meg enda, jeg skal gjøre så godt jeg kan fram til den dagen vi igjen møtes og er en hel familie igjen, jeg skal ikke skuffe deg pappa, jeg prøver å gjøre mitt beste!
Hvil ifred, jeg er så utrolig glad i deg <3

Jeg vil ha vinter.

For det er akkurat det jeg vil ha, snø som knaser under bena dine når du er ute å går, frostrøyk når en puster, snø som daler ned å gjør alt så svine kaldt og hvitt!
Jeg vil ha snø nå! Hører de nordpå sier det er kommet masse snø, å det er nesten så jeg pakker bagen min å drar hjem til Vadsø bare for å få ha snø, fordi jeg elsker vinteren, elsker å kunne pakke meg inn i masse klær før jeg går ut, elsker å gå tur når det er snø ute og hele greia med snø egentlig!
Har hørt fra folk her at det aldrig blir ordentlig vinter, isåfall så har jeg flytta til helt feil plass, for jeg elsker jo vinteren!
Er ikke så mega lenge til jul nå heller, første desember er allerede på søndag, og det er ikke kommet et snev av snø her engang, bakken er helt bar, ingen trær er hvite eller noe sånnt, kjenner jeg får enda mer hjemlengsel mot nord når jeg veit de allerede har et tonn med snø der oppe, jeg vil ut å kjøre scooter, jeg vil ut å stå på brett langs fjell kantene og slå meg halvt ihjel eller tryne i puddersnø, jeg vil vasse i snø til knærne for å komme meg dit jeg skal, bare for så igjen å dra etter et par timer, jeg vil ha snø nå med engang!
Blir så utålmodig når det ikke er kommet noe snø enda, enkelte dager er det enda så mildt at jeg kan gå ut med bare genser på meg, andre dager regner det, nei, jeg vil ikke ha regn og mild temperatur, noen klager over at de ikke vil ha snø, jeg klager over at jeg vil ha det, for min del kunne det vært snø hele året, ææærgh, gi meg snø da!

Ellers så er det ikke så mye som skjer, jeg sitter og tenker og hører på musikk, grubler på alt mulig, snur og vender på hver eneste situasjon og tenker hvordan en kan gjøre det annerledes osv.
Jeg er usikker, jeg er redd, jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil bort, jeg gidder ikke være her mere, men jeg har ingen steder jeg kan dra enda, og hvor isåfall skal jeg dra?
Jeg kjenner ikke en eneste sjel her forsåvidt, jeg har ei veninne her som også er nordfra, hu kom flyttende med typen hit, å hu sier også at det er vannskelig å bli kjent med folk her, vi finnmarkinger er litt mer sånn at vi vil bli kjent med folk, men når folk er innelukket og sånnt, så er det ikke så himla lett som en skulle tro, noen sier at det kan da ikke være så vannskelig, det samme sa hu veninna mi da hu flytta hit, men da vi var med hverandre her om dagen så innrømmte hun også at det er ikke lett å bli kjent med folk her, å nei, det er ikke det!
Jeg har så hjemlengsel nå at det er helt sykt, jeg vil være hjemme i vadsø sammen med venna mine, jeg vil snakke med mamma, vil gå tur med bikkja som er værdens nydeligste, jeg vil alt jeg kan gjøre der oppe men ikke her! Æsj, men jeg kan ikke dra hjem, ikke nå iallefall og det plager meg virkelig.

Legger ut noen bilder fra ifjor da jeg og veninna mi kløna på snowboard.














Tror jeg tar natta før denne hjemlengselen tar knekken på meg :)


Nei, folk er ikke leketøy, hverken jeg, deg eller noen andre.

Blææh, i det siste så har jeg blitt så oppgitt over folk, en ting er at jeg irriterer meg grønn over dagens samfunn, politikk og alt det der, det er daglidagse ting som jeg irriterer meg over å har hundrevis av grunner til å irritere meg på.
Det blir som jeg skrev på facebook for en god stund siden: I dont need sex, the government fuck's me everyday!

Men uansett, jeg irriterer meg over det motsatte kjønn, jeg ser hverken etter forhold eller noe sånnt for tiden, hvorfor? Fordi jeg er redd for å bli såra igjen, fordi jeg ikke føler at folk ser på meg som et menneske, bare en ting de kan leke med eller noe, jeg er lei av at folk tror de kan bestemme over meg, og jeg ser ikke etter noe forhold fordi jeg rett og slett ikke veit hva jeg ser etter. Noen ganger så føles det ut som at jeg ikke har følelser i det hele tatt osv.
Men poenget er, at mange tror at de kan bestemme over andre, de kan leke med de som de selv vil for så å kaste de som søppel når de er drita lei, å gud du aner ikke hvor mange sånne jeg har møtt på i det siste, folk som sier de er intr, folk som prøver seg, nei, jeg gidder ikke. Greit, jeg kan snakke med folk, men når folk byner å tro at en dater fordi de så gjerne vil det selv, da byner jeg å lure på hva som er galt med noen.
Og når en så sier man ikke er intr så får du så mye kjeft at det halve hadde vært nok, du har kjent personen i en uke å de er tydeligvis hodestups forelska, men det er ikke du, men alikevel behandler de deg som om du skulle være en eiendel som de og kun de har rett på, når jeg ser slike tegn så stikker jeg fortere enn faen for å si det mildt, jeg har blitt dratt inn i noe sånnt EN gang før, å da holdt jeg på å bli psykisk syk selv, så nei, aldrig mer.
Men en annen ting er at en aldrig skal la seg bli lekt med, aldrig la noen bestemme over deg når du kanskje føler det blir ukomfortabelt eller at du ikke vil, da sier en ifra, så får personen det gjelder ta det som de tar det, jeg mener at ingen og da mener jeg INGEN skal la seg styres av folk som er noen jævla kontroll freaker, uansett hvor glad de er i de og bla bla bla, det ender ikke godt til slutt.
Så derfor irriterer jeg meg over mannfolk, og om ikke jeg har irritert meg tidligere så gjør jeg det kanskje enda mer nå fordi jeg har møtt på så mange som tror de kan styre andre, og gjør en ikke som de ønsker så blir de dritforbanna, jeg gidder ikke å la noen styre meg, men det har vel også fra tidligere erfaring da en psyko holdt på å gjøre meg gal, en del henger igjen etter det å jeg ser bestandig etter ting som kan minne om slik han oppførte seg, å merker jeg noe av det så stikker jeg i frykt for å bli låst fast som den gang i tida, nei, jeg var aldrig sammen med denne fyren, men han skulle ha all kontroll på meg osv, historien på det står skrevet på den andre bloggen min, å kanskje jeg en dag gidder å dele det her.

Men nå skal jeg spille litt tenkte jeg, lå på badegulvet ista fordi det var så godt å varmt, haha, jeg elsker badegulvet, alltid like godt å varmt, og alltid like digg å gå inn på bad for å gjøre noe eller bare sitte eller ligge på gulvet, det er varmt og jeg elsker varme! :D

Blogging nå om dagen minner mer om mobbing.

For det er jo akkurat det det gjør!
Da jeg hadde bloggen jeg drev på med i 3 år så jeg ofte bloggere som hang ut andre bloggere på sin blogg osv, tenkte at det får være opp til de og at det kanskje ga seg etter en stund.
Men der tok jeg jaggu feil, for denne blogg mobbinga ser ikke ut til å ha minket, nei tvert imot så har den vokst! Å jeg skjønner ikke hva som er vittsen med å henge hverandre ut både her og der og alle veier, jeg mener, har dere ikke bedre å gjøre enn å skrive dritt om andre for at dere selv skal komme i et bedre lys?

Har også fått med meg det temaet om merkeklær til unger! Jeg mener, hva faen!?
For min del, om du har råd så kjøp mærkeklær til dine barn og press det over hele bloggen din osv osv, ser mange andre som gjør det, men det er nå til syvende og sist opp til hver enkelt hva de ønsker å bruke pengene sine på! Og om man ikke kjøper merkeklær til barna sine så blir det tolket som om man er en dårlig mor? Nei vet du hva, så lenge barnet har det bra, har gode klær og ikke fryser, så spiller det da ingen rolle hvor de helvettes klærne kommer fra! Jeg har ikke barn selv, men jeg har jobbet i barnehage og jeg har enda en lærlingstid som barne og ungdomsarbeider jeg skal ta opp igjen. Jeg har aldri sett en eneste unge som hadde mærkeklær da jeg jobbet i barnehage, mye av det som ungene hadde var arvet eller kjøpt på cubus og andre butikker som ikke er like ''fise fine'' som de dyre merke kjedene, og ungene, de hadde det helt fint i de klærne de hadde på seg! For min del driter jeg i hva unger har på seg, så lenge klærne er rene og gjør det de skal gjøre, nemmlig holde varmen på barnet.
Så jeg skjønner ikke hvorfor folk her inne skal henge hverandre ut på ditt å datt, å de som ikke orker å kjøpe slike ting blir sett ned på, en er jo like god mor selvom ungene ikke har haugevis med merkeklær til flere tusen. Jeg mener at folk må få lov til å gjøre det de vil, om folk velger å kjøpe merkeklær til ungene sine, så gjør det, om folk ikke velger det, så gjør det også! Det er ingen pekepinn på hva som er rett å galt nå det kommer til sånnt, alt er opp til fra person til person og hva de mener er best, det finnes tusenvis av meninger om både ditt å datt der ute, men gå for det som du føler er rett!

Jeg blir nesten kvalm av alt dette oppstyret rundt toppbloggerne og hva som sladres om og ikke, hadde vært så mye bedre om folk bare kunne bry seg med sitt, istedefor å lage forum på internett å sitte å diskutere en annen person/personer anonymt (For det har jeg også sett) jeg skjønner ikke hva det skal bli av denne værden når folk holder på som gale over sånne små ting som egentlig ikke burde ha noen form for betydning i det hele tatt, alle er jo for faen meg ulike på hver sin måte, alle har sin måte å tenke på, men det er vel også dette som gjør at livet til så mange er så mye mer innteressangt enn sitt eget. Jeg bare sier at før man åpner kjeften om noen andre, så burde en kanskje se litt på seg selv og sørge for at ens egne hender er rene før man peker en skitten finger mot andre, det gjelder alle sammen!

Takk for meg! :)

Vasking av leilighet og bilder.

Etter å ha liggi på sofaen å snakket med min søster som sa hun hadde vasket sin leilighet så den er ferdig til første desember fikk også jeg en trang til å vaske, hadde egentlig tenkt å ta det til helga, men siden jeg er usikker på om jeg skal jobbe da så ble det til at jeg lettet på rumpa og satte igang med vaskinga, alt av matter og sånne ting gikk på hau ut døra for å bli ristet, så vasket jeg og ryddet, fikk til og med satt en liten juleduk på det ene bordet, hadde egentlig tenkt til å sette på en som jeg har fått fra mamma som gikk i arv til meg etter bestemor, men den duken var altfor lang, så den traff i gulvet, å jeg tenkte at det går ikke, vil ikke at det som jeg har arvet skal subbe i gulvet, så det ble en annen duk som passet.
Nå sitter jeg er og er egentlig ganske fornøyd å føler meg flink! Er ikke det at jeg aldrig vasker, for jeg vasker hele leiligheta en gang i uka, siden jeg har ca 30m2 å gå på så gidder jeg ikke gå til innkjøp av noen støvsuger, da synes jeg det er bedre å bare vaske, det tar ikke så lang tid heller, så den støvsugeren trenger jeg ikke, blir mye renere om man vasker også!
Tenkte jeg også skulle slenge ut noen bilder av hvordan leiligheta ser ut nå, bilder før trenger en ikke, kan si at det var ganske tomt for å si det sånn.

Badet på de to første bildene, gadd ikke ta bilde av dassen, hvem har intr av å se doen min liksom?





Ene bordet jeg har i stua.



Soverommet :)



Stua/ kjøkken mot venstre, men det gadd jeg heller ikke ta bildet av.



Nå tenker jeg at jeg skal sitte å fundere litt på neste blogg innlegg, som nettopp kommer til å handle om enda mer blogg, men hva blogging ser mer ut som å ha blitt den siste tiden.
Så da setter jeg igang med det innlegget å så skal jeg spille wow, har bynt å komme godt opp i lvl med pandaen min! :D







Fram og tilbake med dette blogg styret.

Etter en stund hvor jeg ikke har hadd noen blogg på blogg.no har jeg nå opprettet en ny en, for hundre og ørtende gang!
Har prøvd ut andre steder som Blogger.com og Blog.com, den sistnevnte driver jeg enda, men den blir nok lagt bort om en stund tenker jeg, det kommer helt an på hvordan det går med denne. Har vært litt til og fra med blogging de siste åra, hadde en blogg som jeg hadde holdt på med i nesten 3 år, men en dag gikk jeg lei å sletta hele rett og slett fordi jeg følte den hadde tatt opp så mye av tiden. Denne gangen er jeg tilbake, en del eldre, en del visere og med litt mer skrivelyst (Håper jeg)

Kan jo begynne med å fortelle litt om meg selv og hvordan jeg havnet i sandefjord.
Jeg har hele mitt liv bodd i lille vadsø som ligger nesten helt på toppen av norges kartet, har både gode og dårlige minner fra den byen, og den største grunnen til at jeg flyttet derfra var fordi jeg følte jeg ikke hadde noe liv der oppe. Det er vannskelig å få seg jobb om man ikke kjenner noen som kjenner noen som kanskje kjenner noen, ja dere ser hvor jeg vil.
Så jeg flyttet til sandefjord, hvordan jeg gjorde det gidder jeg ikke ta opp i dette innlegget, kanskje jeg gidder å skrive om det senere.
Men uansett, jeg bodde først hos en ''kompis'' av meg og familien han's, men ting ble ikke helt som forutsett og det ble mye problemer pga krangling mellom meg og han, jeg gjorde ikke slik han ville å da ble alt bare krøll, en dag når jeg gikk lei av å være den som bestandig skulle ta skylda for alt flyttet jeg ut, jeg bodde hos min snille tante i nesten 2 mnd'er før jeg fikk egen leilighet som jeg flyttet inn i 1 November. Her har jeg bodd siden det, og jeg trives, er kommet helt på plass med saker og ting, men driver enda å innreder litt for litt etterhvert som jeg finner ut hvordan jeg vil ha ting.

Jeg jobber med eldreomsorg som pleiemedarbeider, men tenker å ta opp lærlingstiden min som Barne og ungdomsarbeider før jeg vurderer å ta Helsefag arbeider og Sykepleier utdanning, hva som skjer videre med det må jeg enda se på, men tanken er iallefall der.
Jeg tror nok ikke jeg blir boende i Sandefjord resten av mitt liv, har bodd her siden 27 April, og de måndene jeg har bodd her har jeg litt etter litt finni meg selv, og sammtidig funnet ut at jeg skal videre en dag, jeg blir ikke her, grunnen til det er så mangt men ikke så nøye.

Ellers tar jeg bilder når jeg ikke er på jobb, hører mye på musikk og gamer en del,eller sover. Jeg kjenner ikke noen her i sandefjord enda, men jeg har erfart at det er veldig vannskelig å bli kjent med folk her, jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, men det er ikke lett når folk ikke vil bli kjent, har blitt mer kjent med folk fra byene rundt om enn her i selve byen, noe som er litt rart egentlig.
En trenger ikke å vite så altfor mye om meg, for har jeg noe på hjertet eller noe jeg vil skrive om, så skriver jeg, så bli kjent med meg via bloggen min om du vil :)

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » Oktober 2014
thelifewelive

thelifewelive

21, Sandefjord

Er ei jente på 21 som opprinnelig er fra lille Vadsø oppe i Finnmark, men flyttet til Sandefjord for å starte mitt eget liv. Jobber for øyeblikket ikke men jeg prøver å finne en jobb jeg vil trives med,jeg skriver om livet generellt sett, hvordan det er å bo på en helt ny plass og alt fra tanker, meninger og andre ting som måtte falle meg inn. Det er ikke hver dag jeg har tid eller lyst å blogge så det kommer nå og da. Sliter også med angst og mild deppresjon, skriver også om hvordan det er så langt det lar seg gjøre. Er glad i å ta bilder og legger ut når jeg har tid. Ellers om det er noe så er det bare å sende en melding, jeg svarer på det jeg kan.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits